I sin innledning til foredraget sa lederen i Historielaget, Kristian Sundtoft, at det var et smalt tema som skulle behandles. Man kunne ikke forvente at det ville komme flere enn fra fem, toppen 20 tilhørere. Men temaet var nok mer interessant enn som så, for det var mer enn 30 til stede.

Hun innledet foredraget sitt med å fortelle at avisen ble grunnlagt av bokhandler H. Fjære så langt tilbake som i 1870. Fra 1892 har den stort sett kommet ut to dager i uken, som i dag. Det skal ha vært en kort periode med tre dagers utgivelse. Fra 1898 og i utallige år framover var den knyttet til partiet Venstre. Det kom også til å prege avisens valg av stoff.

Avisens innhold
Førstesiden var stort sett preget av blandingsstoff, mens det lokale stoffet ble trykket på side to. Utenriksstoffet kunne man finne over alt i avisen. Den var egentlig preget av ar man begynte å skrive på side en og fylte opp avisen, ofte med klipp og lim fra andre aviser, helt til man på siste side satte punktum fordi det ikke var plass til mer.

Da Noan Chr. Gauslaa overtok avisen i 1901 begynte han straks å sette sitt preg på avisen. At han som stortingsmann, skolebestyrer, ordfører og avholdsmann også var redaktør av lokalavisen måtte nesten resultere i det.

Avholdssaken hadde en stor andel av avisens stoffmengde i Gauslaas tid. Utenriksstoffet likeså. Opptil 52 prosent av avisens stoff kunne være utenriksrelatert. Dette var i 1880, men andelen sank med årene. Men hvordan få tak i dette stoffet i en tid uten de modærne hjelpemidler vi har i dag?

De store avisene hadde gjerne korrespondenter. Lillesands-posten hadde Gauslaa. Han var en utmerket kommentator til utenrikspolitiske begivenheter. Det skulle bare mangle, mannen satt i utenrikskomiteen i Stortinget i flere år. Avisen hadde så og si aldri signerte artikler, men det var ingen tvil om at den så verden med Noan Chr. Gauslaas øyne.

Skipsfarten betydde også mye for avisens tilgang til stoff. Når et skip anløp kunne redaktøren få overrakt en bunke med saker fra den store verden som dekket avisens behov for utenriksstoff i lang tid. I tillegg kom sitater fra andre aviser. Dette gjorde at utenriksstoff var billig. Lokalstoffet kunne koste mer ettersom man da måtte ha folk til å oppsøke begivenhetene.

De store avisene hadde føljetonger som publikum kunne følge med i fra dag til dag. Lillesands-posten hadde kortnoveller med oppbyggelig stoff. Lokalavisen hadde også en annen side, en religiøs side. Et bibelord eller en annen form for oppbyggelig stoff sto som regel alltid på første side.

For dansker, mot svensker
I begynnelsen av århundre fikk svenskene juling i avisens spalter. Det var stort sett negative ting som ble trukket fram om vårt naboland i øst. Det kan jo ha hatt noe med unionen å gjøre.

Danskene deriomot ble rost opp i skyene. De hadde høyere status enn svenskene som ble sett på som mer kriminelle. Disse motsetnigene jevnet seg imidlertid ut etterhvert som årene gikk.

At krig har betydd mye for avisens stoffmengde i begynnelsen av forrige århundre er hevet over enhver tvil. Under Boerkrigen ble boerne støttet av Lillesands-posten, uten at det hadde så mye betydning for boerne.

Under verdenskrigen fra 1914 til 1918 var avisen fyllt av mye krigsstoff. Nesten i hver utgave kunne man lese overskrifter som "Nye senkninger", "Dagens senkninger" eller bare "Senkninger". Det var tross alt mange norske skip som ble torpedert og 2000 norske sjømenmn mistet livet under krigen.

Etter krigen fulgte den såkalte dyrtiden som også fikk stor omtale i lokalavisen. Dessuten ble det av og til tatt inn leserbrev fra "junaiten", noe som også var en form for utenriksstoff.

Flere av tilhørerne ga etter foredraget uttrykk for at Anne Hege Simonsen hadde gitt dem et nytt syn på Lillesands-postens historie. Hun hadde på en flott måte gitt dem mange opplysninger som var nye for dem.