| » Enighet om museumsdrift |
| » Februar-filmene på Lillesand kino |
| » Arnardo på talentjakt |
| » Facebook stengt på videregående |
| » Lillesandere i gullfilm |
| 23.01 | Totalskadd i brann |
| 24.01 | Full tiltro til Saint Gobain |
| 09.12 | Kjøper tomt for 6 mill |
| 23.01 | Havnet i grøfta |
| 26.12 | Konkurranse om fineste juletre |
| 25.11 | Uttransporterte familiefar |
| 13.12 | Kari og hjelpere delte ut julemat |
| 15.11 | Snikfilmet på solarium |
| 14.12 | Komplisert bilberging |
| 05.02 | Vil skilte mot råning |
Sist søndag skjedde det igjen. Denne gangen i Høvåg kirke. Uvanlig mange tilreisende var å se innenfor de tykke murene i middelalderkirken da klokkene ringte til høymesse ved vanlig kirketid.
Enda flere dukket opp under preludiet da biskop Olav Skjevesland førte en lang prosesjon av lekfok og prester frem mot alteret. Folk var festkledde og feststemte. Det vrimlet av bunader og skinte i kirketekstiler så en kunne tro at det var barnedåp og bryllup på samme tid. Så var det ingen av delene, men presteordinasjon, det var det. Ordinanden, cand. theol. Jorund Andersen(37), fikk prestestolaen lagt på sine skuldrer som den femte i kvinnerekken. Helt innfødt høvding var søndagens ordinant riktig nok ikke. Representanter fra Voie menighet i Vågsbygd var til stede og gav tydelig uttrykk for at det var i Voie Jorund hadde hatt sin oppvekst. Men med foreldre nå bosatt på Ørsland, manglet det heller ikke på tilknytning til Høvåg.
Liturgi
Det er en omfattende liturgi som omgir en presteordinasjon. Rammen er høymessens, men etter trosbekjennelsen berikes liturgien med fremstilling av ordinanden, påkallelse av den Hellige Ånd ved biskopen og en serie skriftlesninger ved de assisterende prester og lekfolk. Deretter holdt biskopen sin ordinasjonstale med formaning, løfteavleggelse, håndspåleggelse og bønn.
Først etter at alt dette var skjedd, ble Jorund erklært som rett prest og fikk prestestolaen rundt halsen. Da stolaen kom på plass, brøt det løs spontan applaus i den ærverdige kirken. Det var ikke etter boken og knapt i liturgiens ånd. Men biskopen avvæpnet intermessoet vakkert med å kalle det en impuls fra sydstatsbaptistene i Amerika. Sydstatsfornemmelser kunne en også få av saksofonen til Oddvar Paulsen som sendte tonene til Duke Ellingtons "Almighty God" ut i kirkerommet. Litt mer norsk, om enn engelsk, var Simon Gramviks tolkning av det norske Grand prix-bidraget " You raise me up".
Kjenne kodene
- Du kjenner tidens koder, og du kjenner evangeliets røtter i Guds ord. Det er en styrke du har. Den trenger du for tjenesten du nå går inn i som studentprest på Diakonhjemmet, sa biskopen i ordinasjonstalen. Han minnet forsamlingen om den erfaring ordinanden allerede hadde fra kirkens arbeid blant ungdom.
Gjennom ulike posisjoner i bispedømmeråd, kirkeråd og utvalgsarbeid på ulike nivåer er sporene etter Jorund allerede blitt mange og tydelige. Men nå begynner en ny fase med store krav og store muligheter. Som veiledning til den nye presten brukte biskopen ord fra Paulus 2. korinterbrev: "Derfor mister vi ikke motet. For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten. Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Gud ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet."
Tekst og situasjon
Ved presteordinasjoner er det ordinandens oppgave å preke over søndagens tekst. På søndag gikk Jorund Andersen for første gang på prekestolen som ordinert prest. Teksten hun hadde med var kanskje ikke den hun selv ville valgt. Lojalt fulgte hun likevel kirkens tekstrekker som er satt opp uten tanke på presteordinasjon. Søndag handlet det om å få sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Et ikke helt feststemt tema, vil noen si. Men ordinanden gikk inn i oppdraget med varm, tydelig artikulert sørlandsdialekt og sa bl.a.:
- ... begrepene synd og synder bærer med seg så mange negative assosiasjoner. Jeg får bilder i hodet mitt av mennesker som holdes nede, og som så å si dyrker en negativ selvfølelse. Kanskje er det pietismen i en karikert utgave som har skyggelagt disse begrepene for meg. Jeg vet ikke. Men er det egentlig denne forståelse som ligger til grunn når Bibelen snakker om synd, eller når salmisten beskriver sin vei fra fortvilelse til frihet? Kan det være at erkjennelse av synd heller er noe byggende, sunt og sant?
- Når Bibelen snakker om synd, snakker den om det som ødelegger relasjoner. Relasjonen til oss selv, til andre, til skaperverket og til Gud. Synd rokker ikke ved vårt verd eller vår verdighet. Det er forankret i at vi er skapt av Gud i hans bilde. Vår selvfølelse skal forankres, styrkes og korrigeres ut fra det. Hver enkelt av oss har ubeskrivelig verdi, og vår verdighet er bofast i oss. Å erkjenne egen synd handler egentlig bare om å snakke sant til seg selv, og om seg selv.
- Det er menneskelig å synde. Jeg tror også det er menneskelig å kjenne vegring mot å erkjenne det. Denne vegringen har jeg lyst til å utfordre. Fordi fornektelse og fortielse egentlig bare setter oss i bevegelse bort fra hverandre. Erkjennelse gir så å si utgangspunktet for at det som har gått galt i relasjoner kan endres, og for at det som er vondt kan heles. Det er noe friskt og frodig over det. Det gjør noen ganger vondt, men det skaper noe godt. Jeg kjenner meg igjen i salmisten. "Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort..". Det er tungt å bære smerten av dårlig samvittighet. Det er som jeg brytes ned innvendig. Likevel krever det ofte mye mot å sette ord på det som er mitt, og ta det ansvaret jeg har. For å makte det, trenger jeg å møte en annens nådige blikk. Et blikk som gir meg mot, tro og håp.
Etter ordinasjonsgudstjenesten gikk veien til Høvåg bedehus. Der var kaffen klar, talerlisten lang, gratulasjonene mange, rådene til den nye presten likeså. Slik gikk det til da Jorund Andersen ble ordinert til prest i Høvåg.
