annonse

Alt har sin tid

: Ikke alle tilbakeblikk er hyggelige. Av og til blir man også en smule frustrert, slik som Stangeby ble det ved dette rekkverket... (Foto: )
BIBLIOTEK
BIBLIOTEK: Øvregate 1 er kjent som «Biblioteket», men lokalet har også huset annen virksomhet. (Foto: )
: Idag holder If til i dette huset (Foto: )
: Kurt Stangeby i øvre del av Vestregate... (Foto: )

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

Kurt Stangeby har mange minner om «Biblioteket» og øvre del av Vestregate

Den mørkkledde damen kommer ut fra byens skole og går ned den lange trappen og ut i gaten. Hun runder hjørnet og går nedover mot Strygebolten. Etter å ha sett seg rundt beveger hun seg over krysset mot Solheimdals bokhandel. Hun åpner en hageport og kommer inn i et lukket gårdsrom mellom et rødt uthus og det hvite sørlandshuset.

Frøken Villen Thorkildsen er kommet hjem. Lærerinnen bor i dette huset, ikke så langt fra skolen. I nabohuset bor også en av lærerne på skolen, fru Grimenes. De to lærerne var kolleger og hadde en kort vei til arbeidet.

Han hadde aldri vært elev ved den skolen, bortsett fra noen gymtimer i skolens turnhall og heimkunnskap i skolekjøkkenet. Allikevel husker han frøken Villen svært godt fordi han hadde vært med sin far på jobb i det trange gårdsrommet hennes. Hun hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. For det første så hadde hun et levende ansikt fylt av bevegelse og med to øyne som lyste av godhet. Hun avbrøt dem i jobben stadig vekk for å by på kaffe, og kake, for ikke å snakke om brus og andre godsaker. Den kvelden var han så stappmett når han kom hjem at han ikke orket kveldsmat.

Det er umulig å glemme denne opplevelsen, spesielt når han står og ser på huset hennes. Noen år senere forsvant bokhandelen, den ble flyttet ned i Strandgata. Andre virksomheter flyttet inn og ble der i kortere perioder. Blant dem var det en zoologisk foretning og et byggefirma.

Kjøreskole

Mellom frøken Villens hus og den neste bygningen på samme side var det en stor hage og midt i denne hagen, et stort tre, en kjempediger cypress. Hagen var beskyttet av et stort gjerde og det var ikke mange som kom seg inn i den.

Årene gikk. Frøken Villen forsvinner ut av historien og eiendommen overtaes av en mann som var vel kjent av byens befolkning, i alle fall av den yngre garde. Hvorfor? Fordi mannen hadde en kjøreskole og førte mange fram til førerkortet. De fleste av byens menn og kvinner som i dag befinner seg i førti og femtiårene kan takke «Loll» for at de en gang klarte «sertifikatet».

Den middelaldrende mannen som vandrer gjennom byen på leting etter sin barndom og ungdom kan huske timene i kjøreskolen som om det var i dag. Blikket hans har fanget inn bygningen som ble overtatt av Arnfinn Olsen. De ansatte i et forsikringsselskap går i dag rundt i rommene som en gang tilhørte frøken Villen Thorkildsen. Men fremdeles finnes det mennesker som husker og som har hatt frøken Villen som lærer på «Byens skole».

Kolonialbutikk

Ved å flytte blikket mot huset ved siden av begynner minnene hans å følge andre stier. Også her er det butikklokale. Innenfor de store vinduene er det oppstilt vedovner i mange former og fasonger. Han stirrer inn gjennom vinduene og øynene hans ser forbi ovnene og bakover i en annen tid. En stor disk går gjennom hele lokalet og hyllene bak disken er fylt med mange forskjellige kolonialvarer. Det var ikke mange gangene han hadde vært innom denne butikken, men de få gangene han hadde vært der hjelper han nå til å huske detaljer i hans ungdom.

Bak disken befant det seg en blid og hyggelig mann. Det var hans kone som også var lærer på Brentemoen skole. Mange år er gått siden kolonialbutikken til Ole Grimenes ble nedlagt. Etter det har det også vært flere virksomheter i disse lokalene.

Han blir stående et øyeblikk å fundere på noe. Synet av ovnene får tankene hans til å vandre inn i de kalde hustrige vintrene han husker fra før. Minnene om snø og kulde gir ham assosiasjoner til mennesker som kjøper hus og leiligheter i Spania. Rart å tenke på hvordan det er blitt. Mennesker på hans egen alder og enda eldre utvandrer i dag til landene rundt Middelhavet for å kunne leve i et mildere klima også om vinteren. Da han var gutt sleit menneskene i den lille byen seg gjennom de snørike vintrene mens de så framover mot våren og sommeren.

Mens Ole Grimenes sto bak disken i kolonialbutikken sin så han hvordan gatebildet endret seg. Armand hadde flyttet med møblene og utstyret sitt ned i Østregate. Inn i butikklokalene rett over gaten startet etter hvert Hans Kristensen opp med tobakk, sjokolade, brus, aviser og andre godterier.

«Til leie»

«Alt har sin tid», hadde hans mor lært ham den gang han var liten. Nå ser han hvor sant det er. Jens Grimenes hadde sin kolonialbutikk i sin tid og kiosken til Hans Kristensen eksisterte også her bare en viss tid.

Det går et smijernsrekkverk langs fortauet ved Strygebolten. Han kjenner på det iskalde jernet, krummer fingrene rundt det til knokene blir hvite. Samtidig holder han pusten og spisser ørene for å prøve å høre alle lydene fra den gang for lenge siden. Men det er bare stillhet. Tomme og stengte butikklokaler fører ikke noe liv med seg. Riktignok henger det en plakat i vinduet i et av de tomme butikklokalene. «Til leie», står det på den. Men den har hengt der lenge. Det hjelper ikke, det er like stille.

Han lar blikket følge den lange hvite veggen på Stendals hus ned mot vinduene i Østregate. Bak de vinduene skjuler det seg et minne som er mer diffust. For lenge siden var det en motebutikk der. En guttunge var ikke særlig opptatt av moter, i alle fall ikke den gang han var i den alderen.

Bare et kort øyeblikk lar han blikket hvile på motebutikkens vinduer, men det er lenge nok til at han også husker at Agderposten hadde en lokal ekspedisjon der i en periode.

Fordi minnet om dette er så vagt begynner tankene hans å vandre. I flere år nå, har han vandret rundt i byen for å finne minnene som ligger gjemt i hans sinn. Minner om en svunnen tid, en tid som aldri kommer tilbake. I noen få sekunder blir han overmannet av følelser. Tanken på det som har vært og som aldri kommer tilbake er litt tung å bære.

Produksjon og bibliotek

I frustrasjon slår han hånda to ganger mot jernrekkverket. En gang ville han dra bort fra byen for aldri mer å vende tilbake. Det gikk ikke. Følelsene for den lille byen var for sterk. Han lengtet hjem til soloppgangen over Fløreneslandet, til livet langs bryggekanten, til parkene, til jordene og skogene omkring byen. Kjenne hvordan det er å leve ved å arbeide hardt for til slutt når dagen var over se med trette øyne at solen går ned i skogene ved Glamsland. Nå drar han bare bort når han skal skrive historiene sine, men han kommer alltid tilbake.

De følelsesladete sekundene er over. Spirene som kommer opp av jorden i det lille bedet ved Strygebolten fenger hans oppmerksomhet. Våren er igjen på vei. Solen har begynt å varme opp jorden. Han kjenner det samme som han gjorde om våren den gang han gikk på skolen. Den underlige kriblingen i kroppen, lengsel etter sommer. Klasserommet ble så varmt at døsigheten snek seg innover alle som ble truffet av de varme strålene. Når læreren åpnet vinduer for å få inn frisk luft, da var våren kommet.

To av guttene i klassen drev en utstrakt forretningsvirksomhet. De lagde en vare som ikke var drops og ikke pastiller men en blanding av de to produktene.

Når han løfter blikket fra blomsterbedet, ser han rett på produksjonslokalene, det gamle apoteket. Nå er det en gammel sliten bygning. Vinduene er som gamle trette, øyne stirrende ut i luften med et tomt blikk. Bygningen har levd et langt og innholdsrikt liv. Mange mennesker har vandret ut og inn av dørene her.

I mange år var bygget kjent som «Biblioteket». Men i mange år før det holdt apoteket til der, og apotekeren og hennes familie bodde også i huset. Hennes sønn var en av fabrikantene av de underlige dropsene.

Han kan huske trappa man måtte opp for å komme til apotekets inngangsdør. Det var den gang ikke snakk om handikapvennlighet. Hvis en ufør skulle inn i bygget for å løse inn en resept, måtte han eller hun enten slepe seg opp trappa eller få noen andre til å gjøre ærendet for seg.

Den tunge steintrappa er borte for lengst, men man kan fremdeles ane hvor den sto. Sporene etter den er ikke helt utvisket selv om det er gjort forsøk på det.

Minner og gleder

Han skulle så gjerne ha satt seg på den trappa nå, men ettersom det ikke er mulig stiller han seg opp slik at han kan se både den store bjørka og sypressen. På en måte er det de to som hjelper ham til å gjenoppfriske minnene fra dette området. De er som en gammel bestefar og bestemor som har tatt ham opp på fanget. Han lytter begjærlig og suger til seg historien akkurat som de to store trærne suger til seg næring gjennom dype røtter.

At sypressen fremdeles lever er nesten et under. Den har stått midt i en sterkt trafikkert gate i årevis. Kanskje det er minnene og gleden ved livet som holder den oppe. En gang stod den beskyttet innenfor et høyt gjerde, inne i en vakker hage med grønt gress og andre vekster, men det er lenge siden.

De to gamle trærne lever kanskje fremdeles fordi de har flettet sine røtter sammen, som et gammelt ektepar som har grodd sammen passer de på hverandre. Den dagen den ene dør vil kanskje den andre ganske raskt visne bort og dø.

Han håper det blir lenge til.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

Hei, 

×

Du leser første premium-sak

Du har nå lest 2 saker

×

Ha en fin dag!

Du har nå lest 3 saker

×

Tekst kommer her.

Du har nå lest 4 saker

×

Du har nå 1 plussak igjen. Men du kan nå også få ubegrenset tilgang i én måned for kun 1 krone