annonse

Da Lillesand fikk sitt «Gamlehjem»

: (Foto: )
: (Foto: )

Sjømannshjemmet på Brentemoen har vært i vinden de siste årene. Det var private krefter som tok initiativet til å etablere «Gamlehjemmet» og som drev det til kommunen overtok under forutsetning av videre drift. Kjell Rosenberg skrev denne beretningen i forbindelse med institusjonens 50 års jubileum i 1978:

Oppfatningen av og ordningen med aldersomsorg har skiftet gjennom tidene. I bondesamfunnet var føderåd, folloug og kår det vanlige, når ikke økonomien var til hinder for det. For småkårsfolk gjaldt en annen og bedrøvelig skikk. Det hette legd og var ordnet slik at kvinner og menn i høy alder fikk opphold av kortere eller lengre varighet på gårder i bygda. Legdekaller og legdekjeringer var ikke velsette gjester alle steder så det ble ofte en tung gang mellom gårdene etter opphold som ofte kunne være tunge og triste.

Velmenende kvinner og menn i bygdene kom fram til at det måtte være bedre å samle gamle og trengende i felleshusholdninger. Både i bygd og by fikk vi de såkalte fattiggårder, men det ble om mulig en ennå dårligere ordning enn det gamle legdevesen. Fattiggårdene – det var slike både på Flakk i Birkenes og Møglestu i Vestre Moland var triste saker og ble da avviklet både i disse og andre kommuner.

Vi kan vel si det slik at det lå i tiden etter avviklingen av den gamle form for aldersomsorg at man måtte finne fram til noe annet og bedre enn de triste anstalter som var vokst fram som avløsere av folloug og legd. Det skulle ikke være noen selvfølge at de som hadde slitt et helt liv og lagt grunnen for det samfunn de unge generasjoner tok i arv, skulle samles i triste anstalter og isoleres fra sin familie – hvis de hadde noen – og eller fra det samfunn der de hadde sin naturlige tilknytning.

Som resultat av slike tanker på bedre omsorg vokste det fram en annen form for aldersomsorg i årene omkring og etter første verdenskrig. Man så for seg at eldre mennesker skulle få trivelige hjem, godt stell og hjelp i den utstrekning de måtte ha behov og ønsker om det.

Det er vanskelig å si hvem som først kastet fram tanken på reising av aldershjem i Lillesand. Så meget er sikkert at tanken først ble satt fram under årsmøtet for Diakonisseforeningen våren 1918. La det her være tilføyet at sykepleie og liknende hjelp som i dag er den av den kommunale service, den gang var organisert av en privat forening som lønnet en diakonisse for dette arbeidet. La oss være glade for i dag at denne aktive Diakonisseforeningen satte formelle hensyn til side og spurte verken kommune eller andre om mandat til å oppnevne en innsamlingskomitè som skulle ta på seg å skaffe penger til et gamlehjem. Den gang var det et vanlig brukt navn på det vi i dag kaller aldershjem.

Det samles penger

De som ble valgt til komité var distriktslegen dr. Christen Boe, sogneprest Sondresen, bakermester Henrik Rønnevig, frøken Edwarda Leifsen, fru Anna Haave og frøken Charlotte Gløersen. De to sistenevnte flyttet kort tid etter fra Lillesand. Frøken Marie Johnsen og frøken Bertha Terjesen ble valgt i deres plass. Dr. Boe ble komiteens formann og Rønnevig kasserer, etter valg på et møte i Vestre Moland prestegård den 4. mai 1918.

Så gikk komiteen i gang med å samle inn penger. Det ble holdt basarer og sendt ut lister. En aktiv dame, fru Christine Hansen, fruen til avdøde havnefogd Thv. Hansen satte seg i spissen for en annen komité, som samlet inn et betydelig beløp: kr 6.250,-. Det var mange penger selv i dyrtider som vi hadde omkring 1918. En utflyttet lillesandsmann, Henrik Normann i New York, hadde bidradd med et par tusen av dette beløp. Formannskapet fikk etter søknad et tilskudd på kr 7.000,- som kommunen stilte til rådighet for byggeformålet. Dette beløp kom fra den såkalte Kullfraktoverskuddet, et fond som var brakt til veie ved at den britiske regjering utbetalte til Norge den merfrakt britiske skip hadde tjent på å frakte kull til Norge under første verdenskrig. En del av dette beløp på kr 20 mill. ble avsatt til et sjømannsfond, og på Lillesand falt det i første omgang på kr 7.000,-.

Både privat og offentlig giverglede så ut til å bli mobilisert etter at initiativet til reising av et gamlehjem for Lillesand var tatt. Basarglade småjenter la i vei på gatetrapper og i vedskjul, slik vi kan forstå av rim på flere vers i lokalavisen. Det gjaldt småpikenes basar til inntekt for gamlehjemmet. I rimet hette det blant annet:

«Hvor skal vi få lokale i bolignødens tid?» og senere i versene:

«I Henschiens skjul er rum.

Det får vi uden penge

og sparer mengen sum.»

Småpikebasaren ga et resultat på kr 180,- som var en betydelig sum i pengeknappe 1920-år.

Midler fra Arbeiderforeningen og Rederiforbundet

Innsats av utflyttede Lillesands-folk er også verd å minnes. Mange av dem som hadde utvandret slo seg ned i Brooklyn, der en virksom kvinneforening også hadde varme tanker for saken. Bak et beløp på kr 20.000,- ligger mange sting med flittige fingrer til utlodningsgjenstander. I dag er det kanskje ikke så mange som vil kjenne igjen medlemmer av Brooklyn-foreningen på det bildet som henger i korridoren i første etasje på gamlehjemmet.

Et betydelig tilskudd til innsamlingsarbeidet har historisk interesse. I 1870-årene var det stiftet en Arbeiderforening i Lillesand. Den arbeidet både med sosiale og kulturelle spørsmål, som sykekasse og andre hjelpetiltak. Både folkeakademiet og reising av Lofthus-bautaen skjedde etter initiativ fra Arbeiderforeningen. Ettersom mange av dens sosiale formål ble overtatt av det offentlige, døde nok interessen for arbeidet i foreningen bort, og i 1920-årene fant flertallet av medlemmene ut at de ville oppløse foreningen og selge eiendommen, i dag det hus som tilhører Bjørn Stendal. Salgssummen ble delt mellom Lillesand og Vestre Moland i forhold til medlemstallet i de to kommuner. På Lillesand falt det ca kr 10.000,- som ble stilt til disposisjon for bygging av gamlehjem.

Kullkraftoverskuddet ble igjen den store og utslagsgivende finansieringskile. I 1925 lyktes det å få et tilskudd på hele 25.000 kroner av disse midler. Vilkåret for tildelingen var at det ved gamlehjemmet skulle innredes en egen avdeling for eldre sjøfolk fra Lillesand mønstringsdistrikt.

Norges rederiforbund har i tillegg til engangstilskudd fra kullkraftoverskuddet også ytet årlig tilskudd til driften. Dette var i flere år før krig og inflasjon kullkastet alle verdibegreper, et beløp på kr. 1.500 pr. år. Etter siste krig har beløpet vært justert betydelig oppover.

Mens innsamlingsarbeidet de første år etter 1918 var mer tilfeldig organisert ved innsamlingskomiteer, ble det i 1924 tatt initiativ til å stifte en forening som skulle ha det øko

nomiske og praktiske ansvar for bygging og drift av en institusjon. På lister som ble sendt rundt i kommunen ble det tegnet 130 medlemmer, og den 14. mai 1924 møtte ca 50 av disse på Tingsalen for å vedta lover og velge styre for Lillesand Gamlehjemsforening.

Man merker her at det blir en målrettet aktivitet i den nye forening. Dette gir seg utslag i konkret arbeid med byggesaker. Man vil søke å få huset reist og formålet med arbeidet omsatt i handling til beste for de medmennesker man har tenkt å hjelpe. Et annet trekk som vår kvinnebevisste tid kanskje vil glede seg over, er lovens bestemmelse om sammensettingen av styret. Det skal være tre kvinner og to menn.

Bak lovforslaget som går gjennom med bare små endringer merker man seg en fast hånd og en klar formulering. Det er den senere formann i foreningen, sorenskriver Schelderup, som har ført møtereferat og lover i pennen.

Første styre

Foreningens første styre valgt på det konstituerende møte var: frøken Edwarda Leifsen, frøken Marie Johnsen, frøken Bertha Terjesen, bakermester Henrik Rønnevig og sorenskriver H. Schelderup.

Distriktslege Chr. Boe hadde i en årrekke vært leder for det innsamlingsarbeide som hadde foregått. På det konstituerende møte redegjorde han for opplysninger som avt. innhentet om drift av gamlehjemmene i Mandal og Grimstad og la også fram planer for drifts- og byggeplan for det hjem man hadde tenkt å bygge i Lillesand. Byingeniør Grønn hadde kort tid før møtet i mai 1924 tiltrådt sin nye stilling i Lillesand og hadde utarbeidet en byggeplan. Denne var forelagt en utenbys byggmester Thorsen, som hadde kalkulert arbeidene til kr 79.200,- innbefattet sentralvarmeanlegg til kr 15.000,-.

Det var på møtet en del meningsforskjell om tidspunktet for å bygge og om priser andre vilkår, men det var enstemmighet om følgende forslag:

«Styret bemyndiges til å igangsette oppførelse av gamlehjemmet snarest mulig under forutsetning av at det oppnåes et anbud på ikke over 75.000,- kroner og at det i største mulig utstrekning benyttes innenbys arbeidskraft».

Dermed var det formelle grunnlag for bygging i orden, men ennå skulle det gå tre år før spaden kunne settes i jorda på tomta der hjemmet ligger i dag. Grunnen hadde ved kjøp vært i kommunens eie i flere år, og den ble gitt gratis både til boligbyggere og i dette tilfelle til aldershjem.

Formannen i styret, sorenskriver Schelderup, lå ikke på latsiden. Under opphold i hovedstaden hadde han konferanse med stortingsmenn om bevilgning av Kullkraftoverskuddet. Første resultat for Lillesands vedkommende er nevnt før.

Videre var det nødvendig av prishensyn å få dispensasjon fra murtvangsloven for å kunne bygge hjemmet med over 125 kvm grunnfalte.

Formannen hadde videre henvendt seg til et kjent arkitektfirma Berner & Berner om tilbud på tegninger og anbudsbeskrivelse. Honorar for dette satte firmaet til kr 2.000,-.

Styret var enige om å vente med igangsetting av bygg til Stortinget hadde behandlet spørsmål om bevilgning av Kullkraftoverskuddet til sosiale formål innen sjømannstanden.

I løpet av 1924 holdt styret flere møter der de behandlet byggesaken særlig med henblikk på innredning. Formannen var meget aktiv med henvendelser til departementet, særlig om tildeling av midler til byggearbeidet.

Det trakk ut med avgjørelse i departementet, men endelig, den 30. nov. 1925 forelå tilsagn om bevilgning på kr 25.000,- påfølgende vilkår som måtte oppfylles:

Aldershjemmet skulle bygges med en egen avdeling for sjøfolk og deres pårørende fra hele Lillesand mønstringsdistrikt. Disse skulle være fortrinnsberettiget til plasser i denne avdeling. Byggekapital for øvrig måtte være brakt til veie innen 5 år fra 1. juli 1925.

Styret handlet raskt. Det var mange ledige hender i kommunen, og styret vedtok derfor å sette i gang graving på tomta og tilkjøring av stein til grunnmur. Arkitektene Berner & Berner ble engasjert til å tegne og beregne anbud. På et møte i mars 1926 var arkitekt J. H. Berner til stede og la fram ideskisser til tre alternativer.

I ett av disse var tatt med anlegg av kommunalt bad i kjellerlokalene. Dette ble lagt til grunn for et videre arbeid og for en overenskomst med kommunen om anlegg og drift av dampbad mot et kommunalt engangstilskudd på kr. 15.000,-.

Det gikk ennå en tid før alle formalia var i orden og arbeidet kunne komme i gang. Fylkesmannens godkjennelse av tegninger forelå i sept. 1926. Samtidig forelå melding om vilkår for brannsikring og avstand til nabo. Dette førte til at bygningsareal måtte reduseres fra 275 kvm til 235. På styremøtet i nov. 1925 svarte styret positivt på en henvendelse fra Diakonisseforeningen om kombinasjon av styrestilling og sykepleier i kommunen når man hadde sett hvordan bestyrertjenesten ble.

Spaden i jorda

I mars 1927 forelå endelig departementets godkjenning av endelige tegninger, og da vedtok styret å gå ut med anbudsinnbydelse på byggearbeider og forelegge innkomne arbeid for årsmøtet i april. Årsmøtet den 23. april 1927 godkjente styrets forslag om å anta anbud på graving av tomt og støping av grunnmur. Videre ble det gitt styret fullmakt til å anta anbud på byggearbeider. Årsmelding og regnskap viste at foreningen disponerte over en samlet sum på kr 84.000,- pr 31.des 1926.

På årsmøtet 1927 hadde sorenskriver Schelderup gitt beskjed om at han kom til å fraflytte kommunen og stillet derfor sin plass til disposisjon. Han ble gjenvalgt som styremedlem og formann. I juli 1927 ble innkomne anbud på trearbeider behandlet. Både arkitekt og tilsynshavende for bygget byingeniør Grønn var til stede. Det rimeligste anbud var på kr 33.000,- og dette ble enstemmig antatt. Anbyder var byggmester Karl A. Rakkestad, Vennesla. Arkitekten påtok seg å innhente anbud på varme- og sanitæranlegg. Man måtte den gang utenbys for å få det.

En opplysning om murarbeidene vil illustrere prisnivået i disse noe fjerne år. Muring av loddpiper kostet kr 300,-. Innredning av det kommunale kar- og dampbad i kjelleren kom på kr 15.000.

I april 1928 kunne byggmesteren melde om avslutning av trearbeidene slik at elektriker og maler kunne sette i gang. Reidar Tønnessen besørget elektrisk installasjoner for kr 1.200,- ”uten utstyr” og malermester Kvannes besørget maling av huset for kr 4.000,-. I juli ble det vedtatt å lyse ut ledig stillinger for bestyrerinne, sykepleier og hushjelp.

Høytidelig åpning

Den 21. sept. vedtok styret at gamlehjemmets høytidelige åpning skulle finne sted mand. 8. okt. kl. 12. I samme møte ble frøken Marie Jensen ansatt som bestyrerinne.

Den 8. oktober kunne styret innby til åpningshøytidelighet i den nye prektige bygningen på Brentemoen.

Lokalavisen spanderer tre spalters overskrift på begivenheten, og det var storveies for 50 år siden. Det heter videre etter omtale av byggearbeidet, håndverkere og leverandører: ”Sorenskriveren rettet en takk til alle som i årenes løp hadde hjulpet til å fremme dette foretagende. Han takket fylkesmannen for interessen han hadde vist saken både da det gjaldt søknaden om bidrag av Kullfraktoverskuddet og da man søkte om dispensasjon fra bygningsloven – arkitekt Berner for den heldige løsning av den oppgave som var stillet ham – kommunen for dens imøtekommenhet ved overdragelsen av den prektige tomt.

Det blir sagt at et kultursamfunn kan bedømmes etter den måte det behandler sine gamle og syke. Han håpet at det som her er gjort for dem som i fremtiden trenger omsorg fra samfunnets side må lykkes i den grad som det ønskes av alle som har med ledelsen å gjøre.”

Fylkesmann Johan Pedersen uttalte sin glede over at dette tiltak hittil hadde lykkes på en så utmerket måte, og ordfører N. Chr. Gauslaa sluttet seg til alle gode ønsker og fremhevet den offervillighet som var lagt for dagen ved fremme av dette tiltak. Han rettet sin takk spesielt til styret og kvinneforeningen. Dr. Boe rettet en spesiell takk til sorenskriver Schelderup for den varme interesse og energi han hadde lagt i arbeidet.

Det var bevertning med smørbrød og kaker og en ”fortreffelig kopp kaffe” som avisen uttrykker det. Prost Helle og frøken Leifsen holdt taler som vakte gjenklang hos alle som står sammen om denne betydningsfulle oppgave, heter det også i lokalavisens illustrerende referat.

En ny dag

Den nye var begynt. Sorenskriver Schelderup som hadde vært slik en aktiv formann til byggeperioden var slutt, flyttet til Grimstad og ønsket avløsning. Hjalmar Knudsen, tidligere skipsreder og nå forretningsdrivende i Lillesand, overtok formannsvervet. Enkelte nye styremedlemmer trådte til. Styret tok seg av en del saker som gjaldt komplettering av anlegget. Det kom ringeanlegg og desinfeksjonsutstyr. Hagen ble gjerdet inn og anlegg opparbeidet. Ellers behandles det i styremøtene søknader om plass fra pensjonærer som vil bo på hjemmet. Kjente navn på for lengst avdøde kvinner og menn fra byen dukker opp.

I et reglemang for pensjonærer og personale er fastsatt spisetider og besøksordning. Selv om det ikke kan ansees særlig stramt er inntrykket at man i dag praktiserer en langt mer liberal husorden til beste for den alminnelige trivsel. Formelt og organisatorisk er eier- og driftsforhold for institusjonen slik at Lillesand gamlehjemsforening står som eier av alle aktiver og er ansvarlig for driften. Etter lovene for foreningen velges det en tilsynsnemd.

Styret har ansvar for drift av hjemmet, og økonomi. Tilsynsnemdas oppgaver fremgår av navnet. Med hjemmel i lov fra 1970-årene skal det også være en kommunevalgt tilsynsnemd.

Gamles vel

Til tider kan man i moderne samfunnsdebatt høre nedsettende utsagn om kvinnenes innsats når store samfunnsoppgaver skal løses. Alle som har levd noen tid og sett hvordan kristne og sosiale institusjoner er reist, vet at uten flittige kvinnehender og varmt engasjemang hadde vårt samfunn vært uendelig fattigere. Det skal være nevnt her at varmhjertede kvinner alltid har hatt Lillesand Alders- og Sjømannshjem i sine tanker og aldri vært redde for å omsette gode tanker i handling. Praktisk har dette vært ordnet slik at en betydelig gruppe kvinner innen den opprinnelige gamlehjemsforeningen dannet støtteforeningen «Gamles Vel». I tider med vanskelig økonomi har foreningen hjulpet pensjonærer på hjemmet med betaling for opphold. Etter at dette er blitt lettere ved gjeldende trygdeordning har «Gamles Vel» beredvillig vært på plass med hjelp til de mange praktiske tiltakene og anskaffelser som alltid vil dukke opp og bidra til å gjøre trivsel bedre, og lette økonomien. I denne sammenheng bør også Lillesandsforeningen i Brooklyn nevnes som giver så lenge den eksisterte.

Gode gaver

Av frykt for å glemme givere og av hensyn til dem som har ønsket å være anonyme har man latt være å ta med liste over de mange varmhjertede mennesker som har betenkt hjemmet med gode gaver gjennom alle de 50 driftsår hjemmet har bestått. Det har dreid seg om til dels meget store pengegaver og mindre, alle har gitt av godt hjerte og tatt imot med takk. Det er ofte kommet gaver i form av nyttige bruksgjenstander som har lettet arbeidssituasjonen for personalet og økt trivselen for pensjonærene.

Litt personalhistorie

Hjemmets første bestyrerinne var frk. Marie Jensen fra Risør. Hun fungerte i stillingen til 7. mai 1930. Samme dag tiltrådte Agna Pramsnes fra Birkenes og hun ble stående som bestyrerinne til november 1945. I alt 15 års tjenestetid. 1. januar 1946 begynte Ingrid Bøyesen fra Kragerø. Hun fungerte til oktober 1947 og ble da avløst av frk. Anna Birkeland, som fungerte til 1954. Etter henne ble frk. Ruth Christiansen tilsatt og var i stillingen i et år. Under vikariater mellom de fast ansatte fikk styret flere ganger god hjelp av Severine Jacobsen, byens tidligere menighetssøster som fra sin tjeneste på hjemmet kjente både arbeidsforhold og pensjonærer.

Ny bestyrerinne fra sept. 1957 var fru Magdalena Wright. Hun hadde stillingen til 1964. På utlysning kom ingen søkere til stillingen og fru Gunda Lovisenro påtok seg da midlertidig stilling som husmor. Som vikar for henne fungerte en tid Tony Senumstad. Fru Lovisenro sluttet som husmor våren 1969, og fru Esther Wiik overtok fra den 20. juni samme år og innehadde bestyrerinnestillingen i fire år til 1973.

Fru Lovisenro fungerte også en tid i 1974 og ble da etterfulgt av fru Else Simonsen som hadde stillingen til hun fratrådte høsten 1977. Fra 1. febr. 1978 ble som ny bestyrerinne tilsatt sykepleier Anne Løvik.

Gjennom alle de 50 år aldershjemmet har drevet sin virksomhet har mange trofaste og dyktige kvinner vært engasjerte i annen tjeneste ved hjemmet, som kjøkkenpersonale, pleiepersonale og annet arbeide som hører med for å holde god standard og trivsel. Det vil føre for langt å ta med denne lange rekke av navn. La det bare være sagt at de alle har bidradd til å gjøre hjemmet til et godt oppholdssted for alle dem som mot slutten av sin livsdag har bodd der.

Valgte tillitskvinner- og menn, ville også representere en lang navnerekke hvis alle skulle taes med. Det er nevnt foran at lovene som i 1924 ble vedtatt for gamlehjemsforeningen hadde klausul om kvinnelig overvekt i styret. Det er vel en naturlig konsekvens av dette at det gjennom all år har vært dyktige og trofaste kvinner som har tatt på seg ansvar og arbeid for å holde virksomheten i gang. De som arbeidet de første år er på få unntak nær gått bort. Så vidt jeg kan se er det bare Thyra Vallesverd og Ingeborg Thingsaker som er blant oss i dag.

Av valgte tillitsmenn for de første år har vi med oss A.N. Grønn, styremedlem gjennom mange år.

Rekkefølgen av valgte formenn er Chr. Boe – H. Schelderup – Hjalmar knudsen – Henrik Rønnevig – J.A. Nilsen – Ole Grimenes - og Hakon A. Østberg som har innehatt vervet fra 1975.

Etter lovene for institusjonen velges det også en tilsynsnemnd, og i den har foruten kvinnelig medlem av foreningen også vært med menighetens sogneprest og distriktets offentlige lege.

Vervet som regnskapsførere og revisorer har også vært godt ivaretatt.

Samarbeid med andre

Fra byggeåret 1928 og til 1975 var det etter avtale med Lillesand kommune i drift et offentlig bad i kjellerlokalene ved aldershjemmet. Avtalen var kommet i stand etter henvendelse fra kommunene som i flere år hadde vært opptatt av tanken på å få et offentlig bad, utstyrt med kar, dusjer og dampbad. Dette var i mange år søkt av et ganske stort publikum.

Lillesand Sanitetsforening sto i 1959 etter et energisk innsamlingsarbeide og god planlegging gjennom mange år foran realisasjon av tanken på et sykehjem i kommunen. Etter avtale med aldershjemmets styre ble det gitt adgang til å bygge dette i nær tilknytning til aldershjemmet og med leveranse av mat fra aldershjemmets kjøkken, mot avtalt vederlag. Dessverre fikk denne utmerkede institusjon en kort levetid fordi helsemyndighetene ikke ville godkjenne de økonomiske og praktiske driftsforhold etter at det nye sykehjem på Dovreheim var satt i drift.

Etter nye forhandlinger mellom sanitetsforeningen og aldershjemmet står man nå foran avtale om overdragelse av det tidligere sykehjem til aldershjemmet.

Planer for utvidelse av anlegget ser ut til å kunne gi et tiltalende resultat.

Økonomien

Økonomi for private institusjoner som aldershjem vil nødvendigvis måtte følge skiftende konjunkturutvikling med de følger det har for pris og lønnsnivå.

Uten at man her skal gå nærmere inn i det tallmateriale som foreligger, kan man trekke en hovedkonklusjon, nemlig den at driftsresultatet for aldershjemmet har vært det motsatte av det pengerikeligheten blant allmennheten skulle tilsi. Med andre ord har man i såkalte dårlige tider – med unntak for de første etterkrigsår – kunne gjøre opp årsregnskapene med balanse eller beskjedne overskudd, mens i år med livlig pengesirkulasjon har hatt underskudd som etter hvert har økt i urovekkende grad.

Det vil forbause dagens mennesker at man i løpet av en tiårs periode fra 1918 – 1928 hadde samlet så mange penger at man kunne bygge et ferdig aldershjem for kr 87.300,- og enda ha drøye kr 13.000,- til driftsfond og en del beskjedne etterarbeider rundt huset.

Med månedsbetaling på kr 65,- kunne pensjonærene bo hyggelig og godt på hjemmet, og institusjonen holde huset i orden. Krigsårene ble selvsagt en betydelig påkjenning fordi rimelig vedlikehold ikke kunne bli gjort. Etter krigen måtte det taes opp et lån som i løpet av to-tre år kunne innbetales. Når dette har kunnet skje og at underskuddene i den dyrtid vi opplever nå ikke er blitt større, skyldes det foruten fornuftig økonomisering fra betjeningens side også den offervillighet som gjennom alle de 50 år har vært lagt for dagen av institusjonens mange venner.

For å kunne klare driftsutgiftene uten å senke standarden ved hjemmet, holde huset ordentlig i stand og klare de nye tiltak man nå har planer om, har man henvendt seg til kommunen om dekning av driftsunderskudd. Styret har med største tilfredshet notert seg den forståelse og velvilje som fra kommunens side – både administrasjon og valgte representanter – har vært vist overfor aldershjemmet.

Nåværende styre for aldershjemmet legger ikke skjul på at man til tider kan nære en viss uro for å holde hjemmet i gang, men man har tro på at vår tids mennesker ikke vil svikte den oppgave og den tanke som ble realisert av en trofast gruppe mennesker for 50 år siden.

Kjell Rosenberg