annonse

Ingvald Isaksen

: (Foto: )
: Sigrid og Ingvald Isaksen, foto fra Dovreheimen (Foto: )
: Lillesand frikirke (Foto: )
: Fjelltun (Foto: )

Arven etter Sigrid og Ingvald Isaksen ble delt mellom to institusjoner, men den førte også til opprettelse av et nytt boligfelt i kommunen

Kurt Stangeby

Historien om Ingvald Isaksen begynner 18. november 1897. Da ble han født i Toskebekk, i nærheten av Kosvig, som en av seks søsken.

Faren var skipsfører og bonde Karl Isaksen, og moren ble i folketellingen for 1900 omtalt som Johanne Isaksen, skipsførers hustru.

Det har ikke lykkes oss å finne ut noe om hans barndoms og ungdomsår, men da han var 22 år gammel var han med på en dramatisk hendelse som er omtalt i Kjell Rosenbers bok, Lillesands historie.

Tar hyre på kutter

Gustav Christiansen var skipsfører og seilte fra 1899 med egen skute, kutteren «Dr. Livingstone». Det gjorde han i 20 år uten dramatikk.

Vi siterer boken til Rosenberg: «20. desember 1919, en tid mens Nordsjøen og kystene rundt var fulle av drivminer, smalt det for kutteren utenfor Tananger. Skipperen, bestemann Ingvald Isaksen fra Toskebekk og dekksmannen, skipperens sønn Christian, kom seg med nød og neppe i livbåten, en pram som de rodde inn til Tananger, der de fikk hjelp som nødstedte sjøfolk».

Den 1. februar 1980 skrev Erling Bergshaven en artikkel i Lillesands-Posten om dette forliset. I artikkelen forteller han at Ingvald Isaksen på den tid var hjemme fra Amerika. Han ble tilbudt hyre av skipperen på «Dr. Livingstone». Han aksepterte avtalen som var på 200 kroner i måneden med tillegg hvis de gjorde fraktene på kortere tid.

Første tur gikk til Kragerø. Her kom det to mann om bord som gikk med brodder. Det var uhørt, tenk å gå med brodder på skipets vakre plankedekk.

Ei uke før jul kom de til Kristiansand med sement fra Slemmestad. Deretter gikk turen til Lillesand og Fossbæk Bruk hvor de skulle laste om bord kassebord og plank for frakt til Haugesund og Bergen.

Kutteren hadde ingen maskin, kun to master med seil, noe som betydde at den ofte måtte krysse seg frem. Det gikk fort å kaste loss og baute seg ut forbi Saltholmen til ytre lei. Så var det bare å lense unna med alle seil oppe i frisk østabris som bare ble friskere og friskere jo lenger vest de kom.

Utenfor Jæren fikk de øye på ei hornmine som nærmest strøk langs skutesiden uten å være nær den. Det var nære på at det kunne ha gått riktig galt.

Uhell i Haugesund

Under lossingen av kassebordene i Haugesund lå de ved kai i et sund. På land lå et hus med en kvist som stakk utover vannet, slike som det er mange av på Vestlandet. Under lossingen kom hurtigruten gjennom sundet i litt for stor fart, noe som fører til at kutteren hiver på seg og tørner mot kvisten slik at toppseilbardunfestet faller ned.

Etter en midlertidig reparasjon, og med forsikring fra hurtigruteskipperen om at rederiet vil betale skaden, setter de kursen mot Bergen.

I Vestlandets hovedstad fikk Christiansen tilbud om å selge kutteren for 30.000 kroner, noe han avslo med begrunnelsen «Jeg har fått ho av Herren, og så får han ta den fra meg når jeg ikke skal ha den mer». Prisen han ble tilbudt var for øvrig en god pris etter datidens forhold. I stedet for å selge skuta vender de nesen hjemover. Nå hadde skipperen hastverk med å komme seg hjem for han skulle feire sølvbryllup ved juletider. Når de nærmer seg Haugesund vurderer skipperen om han skal belegge skuta og reise hjem over land for å rekke sølvbryllupet. Ingvald Isaksen sier seg villig til å passe på den, men uten ansvar hvis den skulle slite seg. Kaptein Christiansen slår tanken fra seg og fortsetter mot Stavanger.

Dramatikk i Nordsjøen

I sterk vind utenfor Stavanger velger skipperen å krysse utover i Nordsjøen for etter planen å baute seg inn mot Lindesnes. Christiansen overtar roret etter Isaksen som går under dekk for å ta seg noe kaffe og litt mat for deretter å gå til køys, noe han gjør med klærne på.

Ingvald hadde nesten ikke fått hodet ned på puta da det smalt. Han hoppet opp og rett i støvlene, raskt fikk han vekket skipperens sønn som lå i nabokøya. De sto allerede til knes i vann.

De klarte med nød og neppe å få løyst prammen og puffet ifra før skipet forsvant i dypet.

Så var det bare å begynne å ro. De rodde opp på bølgetoppene for så å seile nedfor. Slik holdt de på time etter time. Mang en bølge fikk de over seg, og de måtte stadig øse for livet. Buksene var helt stivfrosne. Tollepinnene brakk ofte, men i mineeksplosjonen var en mengde trepinner blitt kastet om bord i prammen, så de berget seg ved hjelp av dem.

Etter flere timers roing i snøtykke, nærmet de seg land. De begynte å skimte lys fra en båt, men det var ingen reaksjon på deres rop om hjelp, lyset forsvant i mørket.

Etter 11 timer i den lille prammen så de land, noen forblåste nakne øyer utenfor Jæren. Nå var Ingvald Isaksen så sliten at han sa til skipperen at han ikke orket mer, men Christiansen ba ham om å holde ut et kvarter til.

Med beina på land

På brygga i Tananger kom tollbetjenten med sprit for å varme dem, men de var så slitne at de klarte

ikke å komme ut av prammen ved egen hjelp. Vel oppe på land ble de tatt hånd om av en bekjent av Christiansen som ga dem tørre klær, varm kaffe og et måltid mat.

De tok kystrutebåten «Dronningen» til Kristiansand og fortsatte videre med «Skjold» til Lillesand.

Da de passerte Kosvig og Toskebekk fikk Isaksen kaptein Tellefsen til å blåse i fløyta, noe han gjorde i hele leia nedover.

På brygga i Lillesand sto Ingvalds to brødre og tok imot Ingvald som de trodde var omkommet.

Tilbake fra Amerika

Selv etter en slik dramatisk opplevelse ga ikke Ingvald opp livet på sjøen. Han ble med fiskeskøyter på det eventyrlige sildefisket som foregikk ved Egersund og ellers på Vestlandet.

Ingvald hadde imidlertid ikke glemt Amerika og dro etter hvert tilbake dit. Der traff han henne som skulle bli hans kone. I begynnelsen av 1930-årene kom de to tilbake til Norge og Lillesand. Her slo de seg ned på eiendommen Fjelltun i Bergshaven, et sted som hadde tilhørt familien Sam. Tobiassen i Lillesand.

I Bergshaven begynte Ingvald med saueavl og småfiske. Senere drev han i mange år som tømmermann og var kjent som en dyktig håndverker.

Sigrid og Ingvald Isaksen hadde ingen barn, men at de var glad i barn kan de som vokste opp i Bergshaven og langs Luntevikveien skrive under på. Sigrid var kanskje ikke så mye ute, men hun tok alltid imot barn som kom på besøk og inviterte dem inn.

Det eldre ekteparet levde et rolig liv. Ingvald hadde sin grønne og hvitmalte sjekte liggende i idylliske Krogebokta. Med den tok han seg noen fisketurer i ny og ne.

Ingvald Isaksens vei

Den 10. juni 1986 døde Ingvald Isaksen, etter å levd noen år som enkemann. Han hadde på det tidspunkt en gjenlevende bror, Bertinius, som er nevnt i dødsannonsen.

Arven etter ekteparet Isaksen ble delt mellom Frikirken og Dovreheimen. Arvingene solgte eiendommen til utbyggere som etablerte boligområdet Solstrand. Dette var på slutten av 1980-tallet. Så man kan vel si at det nå, etter 25 år, er blitt et veletablert boligområde.

Eiendommen Fjelltun med Ingvald Isaksens hus eksisterer fremdeles, men det er noe ombygd i forhold til slik det var på Sigrid og Ingvalds tid. Den gang hadde det også en mørkere farge enn i dag. I tillegg lå det et lite uthus på eiendommen.

Krogebokta

Mange av beboerne i området har båtene sine liggende i småbåthavna som er etablert like utenfor Krogebokta hvor Ingvald Isaksen hadde båten sin liggende.

For 50–60 år siden var Krogebokta med sin lille strand et yndet utfartssted for barnefamilier. Her boltret ungene seg i vannet, mens de voksne solte seg på svaberget eller på gressbakken som skrånet oppover mot Fossbek.

Mange av ungene som lekte der den gang kan ennå minnes duften av strandløk og råtten tang.

Etter hvert tok naturen over i Krogebokta, skogen begynte å vokse helt ned til stranda, og søppel lå og fløt i vannkanten.

For noen år siden fikk beboerne på Solstrand i samarbeid med grunneieren ryddet opp, og i igjen framsto den lille stranda og bukta som den gjorde på Ingvald Isaksens tid.

Tips oss: tips@lp.no

Klikk for å se kommentarer ()