annonse

Stisens kleiv

: Stisens Kleiv fortsatte egentlig videre, men måtte gi tapt for E18. (Foto: )

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

Kurt Stangeby

Han var 10 år gammel. Det var midt i juni og året var 1961. Fremdeles var det noen måneder før han fylte 11. Skolen hans hadde hatt idrettsdag på Fyresmoen, den gamle idrettsplassen i Vestre Moland. Han var jublende glad fordi det nærmet seg sommerferie. Denne sommeren skulle han få oppleve noe han aldri hadde turt å drømme om før. Han skulle få lov å være med sin mor til Danmark, til et stevne i København.

Han hadde aldri vært utenfor landets grenser før, og bare det å få komme til Danmark og til Kongens København var noe han aldri hadde trodd han skulle få oppleve. København med dyrepark og tivoli, hvor mange tiåringer hadde opplevd det i 1961? Han hadde aldri sett fram til en slik sommer før.

Han var lykkelig, denne varme dagen i juni. Etter å ha kastet ball, hoppet lengde og høyde i flere timer var han glad når han kunne sykle ut fra idrettsplassen på Fyresmoen. Sykkelen gikk så lett, det var nesten som om den hadde fått gir, men det var en sort gammel sykkel som hadde gått i arv i generasjoner og det fantes ikke antydning til gir på den.

Vel hjemme i Parkveien på Solgård, slang han fra seg matboks og saftflaske og ropte til sin mor at han ville sykle til byen.

Han var yr og galen når han syklet nedover Høigiltskleiv mot Fossbekksvingen. Han slapp styret som han hadde gjort så mange ganger før, strakte armene i været og begynte å synge en selvdiktet sang om sommeren. Han veivet med armene i en voldsom gestikulasjon for virkelig å understreke hvor glad han var.

Plutselig var gleden og lykken borte. Nede i Fossbekksvingen, nedenfor det lille huset som senere måtte vike plassen til fordel for ny vei, lå det løs tørr sand. Uten hendene på sykkelstyret, og uten å kunne kontrollere forhjulet skled sykkelen bort under ham og han mistet balansen. I noen sekunder var alt bare et kaos av sykkelhjul, armer og bein og et hode som prøvde å holde seg oppe fra asfalten. Han tok seg for med den ene armen og idet sykkelen falt som en dyne over ham og styret treff den andre armen, hørte han et lite smell.

Det var som han hadde tatt i en elektrisk ledning. Strømmen jagde oppover armen hans. Det var så vondt at tårene fosset ut og han kunne ikke klare å holde tilbake et hyl etterfulgt av smertefull gråt.

Ei jente på sykkel stoppet opp og fikk løftet hans egen sykkel bort fra ham. Han kjente ikke denne jenta gjennom de tårevåte øynene og han fikk aldri takket henne for hjelpa. Det var bare en ting han tenkte på og det var å komme seg hjem. Hikstende og hivende etter pusten hastet han oppover Høigiltskleiv.

«Du må til doktoren», sa hans mor når hun fikk se en hurtig voksende blå kul midt på den vonde armen. Hans foreldre hadde ingen bil så faren satte ham opp på sykkelstanga og hastet nedover mot byen. I Fossbekksvingen sto sykkelen hans pent satt opp etter gjerde til Josef Bakkemoen.

Selv om hans mor hadde gitt ham en «globoid» var det fryktelig vondt å sitte på sykkelstanga og holde seg fast med bare en arm.

«Du har nok brukket armen», sa doktor Danielsen med sin lave lune stemme. Han legger på en foreløpig støttebandasje, deretter ringer han til sykehuset i Arendal for å bestille røntgen. Men hvordan komme seg til Arendal? Det var ingen drosje å oppdrive.

Folkevogn

Oppe i Stisens kleiv, den lange bakken på veien til gården som eies av Sven Østerhus, var det selskap hos gamle Stisen. Hans datter, Lydia Gunnufsen var kommet hjem med sin mann Fritjof, sin sønn, svigerdatter og barnebarn, for å besøke den gamle hedersmann.

Selskapet blir raskt avbrutt når det banker på døren. Utenfor står en kjenning og ber om hjelp til å få skysset sin sønn til sykehuset ettersom han har brukket armen. Stig Gunnufsen , Lydias sønn, har nemlig bil. Det var det ikke så mange som hadde i 1961. Og Stig sier seg villig til å kjøre far og sønn til sykehuset med sin «Folkevogn».

København

Han kjenner på armen sin. Det er mange år siden gipset ble fjernet sommeren 1961. Den sommeren glemmer han aldri. For første gang reiste han med ferge til Danmark og med tog fra Hirtshals til København. Tivoli og Zoologisk hage ble et minne for livet, eller han trodde det skulle bli det. Den store byen København og alle de inntrykk den ga ham som guttunge, åpnet øynene for en verden han ikke ante eksisterte. Så lenge han kunne huske hadde han drømt og fantasert om hva som fantes utenfor hans egen lille hjemby. At han skulle få oppleve det hadde han ikke trodd.

Siden den gang har han vært flere ganger i København, men det er det første inntrykket som sitter spikret i hans minne, selv om det har bleknet noe med årene. I sitt voksne liv har han reist rundt og opplevd andre land og andre kulturer som har satt noen av hans barndoms opplevelser litt i bakgrunnen.

Stig Gunnufsen var hans onkel og i selskapet øverst oppe i det som den gang var restene av Lundemogata var derfor også hans fetter og kusine. Men det brydde han seg lite om i den smertefulle situasjon som han befant seg i.

Etter at onkelen hans hadde kjørt ham og faren fram og tilbake fra sykehuset dro han tilbake til selskapet øverst i Stisens kleiv. Gamle Stisen fylte år denne dagen, 90 år gammel var han blitt. Det var ganske utrolig ettersom det var bare et par tre år siden han og Olav Flakk hadde drevet med reparasjonsarbeider på flere av byens tak.

Stisen

Han har tatt turen opp i det som i dag har fått navnet Stisens kleiv for å se om han kan huske gamle Kristian Stisen. Det er nå mange år siden han var inne i Stisens hus, men det står fremdeles, og utenfra ser det ut som det alltid har gjort. På gårdsplassen gror det fremdeles gress mellom steinene, og den grønne inngangsdøra skjuler en del av historien om en mann som hadde vært med på å avslutte en av byens viktigste næringsveier, nemlig skipsbygging.

Bak ham dundrer en trailer over brua i Lofthuskrysset. Han vekkes et øyeblikk av mimringen. Stisens kleiv er der fremdeles, men med andre beboere. Det er mange år siden Stisen tok på seg sin hatt og frakk og grep sin spaserstokk for å vandre nedover mot bryggene. Der gikk han på gamle tomter og så på livet langs kaia. Kanskje også han gikk og mimret over tider som var gått, ja det er mulig at han gikk og tenkte på sitt gamle arbeid som formann på et av vervene i Lillesand, og kanskje også på tiden som formann for havnearbeiderne.

Bare noen måneder etter sin 90 årsdag satte han fra seg spaserstokken, la hatten på hattehylla og hang fra seg sin frakk for aldri mer og spasere til byen. Han døde i november 1961.

Den gamle kleiva er en gatestump som få mennesker legger merke til utenom de som bor der. Husene oppover bakken ligger med ansiktene mot E-18. Det er som om de smiler til den voldsomme trafikken. De smilende husene snakker med hverandre og er enige om å holde ut bråket, for om ikke lenge så vil trafikken være betraktelig mindre.

For mer enn 50 år siden ramlet toget forbi nede i bunnen av bakken, men det var tross alt bare noen få ganger om dagen. Da jernbanen ble lagt ned, ble det rolig i noen år før den nye stamvegen ble bygd.

Kommunegrense

Øverst i Stisens kleiv ligger huset til familien Skjulestad. Den gang han var ung bodde familien Gustavsen i dette huset. Og rundet man hjørnet så man rett inn i gården til Stisen. På motsatt side, innenfor et gjerde, bodde hun som han bare kjente som Dorthea.

Stisens kleiv var ikke bare en gatestump som gikk opp til de øverste husene i bakken. Veien gikk videre noen hundre meter bort til gården som tilhørte Sven Østerhus. Gjennom en vakker allè som finnes den dag i dag. Det er ikke E-18 som krysser denne veien, det er den gamle veien som krysser E-18. Han kan se at den gamle veien får en brå slutt øverst i bakken, men han kan også se at den fortsetter på den andre siden, og den gamle allèen finnes fremdeles.

Hans mimrende blikk får øye på en blå varebil som kommer oppover bakken. Sven Østerhus kjørte en blå Opel. Kan det være han? Bilen kjører forbi ham og bortover mot de store flotte bygningene som ligger på en høyde med utsikt mot Lofthus og Snøringsmoen.

Øynene hans klarer ikke å følge bilen lenger, den kjører bakover i historien. Igjen vender han blikket mot huset til gamle Stisen. Det er ikke få ganger at han har vært inne i det huset. Hans tante var gift med Stisens barnebarn. Når sommeren kom, kom også familien på besøk, og hans søskenbarns lillesandsbesøk førte ham opp i Stisens kleiv.

I dag er det ikke mange som husker Stisen. Men han er en del av Lillesands historie, og den bratte kleiva med de smilende husene har blitt til Stisens kleiv.

Kjell Rosenberg forteller i sin bok at kommunegrensa gikk tvers gjennom huset til Kristian Stisen. Ungene i slike hus skulle da gå på skole i den kommune hvor skorsteinen sto. Skorsteinen til Stisen lå i Lillesand og derfor gikk Lydia Stisen og hennes søsken på Brentemoen skole.

Det finnes ingen etterkommere av Kristian Stisen i Lillesand lenger. Lydia slo seg ned i Vestfold og hennes bror Paul dro til Amerika og ble boende der. Stisen hadde ytterligere to barn, Anne Kristine døde i ung alder og søsteren Mary dro også til USA hvor hun traff en mann fra Mandal som hun giftet seg med, de kom senere hjem til Norge og slo seg ned i Mandal. Etterkommerne er blitt integrert i andre lokalsamfunn, men de har røtter i Lillesands jord.

Han kjenner at det begynner å bli sent på dagen. Mange timer har han brukt på å lete fram minner fra en annen tid. Han har gjenopplevd noe av sin egen historie samtidig som han har mintes en gammel mann med hatt og stokk slik han selv opplevde ham og slik andre har beskrevet livet til den gamle mannen fra Stisens kleiv..

Solen kaster sine siste stråler fra sin posisjon på himmelen over Gåsebakken Den sender sin siste hilsen til de hvite husene i Stisens kleiv. Det ser ut som om de nyter de siste solstrålene før natten faller på.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

Hei, 

×

Du leser første premium-sak

Du har nå lest 2 saker

×

Ha en fin dag!

Du har nå lest 3 saker

×

Tekst kommer her.

Du har nå lest 4 saker

×

Du har nå 1 plussak igjen. Men du kan nå også få ubegrenset tilgang i én måned for kun 1 krone