annonse

Tiden leger alle sår

KIOSKEN
KIOSKEN: Det er mange år siden kiosken ble borte. (Foto: )
FRA SVUNNEN TID
Mitt Lillesand - Øvregate: Bebyggelsen i Øvregate sett «bakfra». (Foto: )
Mitt Lillesand - Øvregate
Mitt Lillesand - Øvregate: I dette huset ved smauet holdt urmakeren til, minnes Kurt Stangeby... (Foto: )
: (Foto: )
Ikke alle husene i Øvregate har stor fasade og er prangende. I dette huset bodde den populære kioskeier Carl Hansen. ..BTKS
Øvregate: ..FORF: (Foto: )

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

Kurt Stangeby

Kurt Stangeby vandrer i Øvregate i denne utgaven av «Mitt Lillesand». Mye er

forandret og det er ikke mye igjen av

et rikholdig forretningsliv.

Inne i hodet hans finnes det bilder, mange bilder, fra livet i en gate som han bare gikk igjennom hver morgen og ettermiddag på vei til og fra skolen. Noen av bildene er uskarpe og vanskelig å tyde, det er nesten som de er preget av tidens tann. Andre er skarpe og gir ham et slags holdepunkt for å kunne gjenskape historien. Sinnet hans er nesten som et arkiv hvor han henter de opplysninger han trenger. Men det er huller i arkivet. Han trenger stadig informasjon fra andre for å kunne skape en tilfredstillende historie. Heldigvis lever det enda mennesker som kan fortelle ham ting han ikke husker.

Bedagelig

Livet i en småby er mer rolig og bedagelig enn det pulserende livet i en storby. For 50 år siden var det også slik. Selv om Øvregate på en måte var hovedgaten i den lille byen, så var det en rolig gate i forhold til storbyenes handlegater. Når kvelden kom og butikkeierne låste sine dører gikk gaten til ro. Noen unger brukte gaten som lekeplass fram til skumringen kom og la sitt grå lys over den.

Etter hvert ble gårdstun og smau dekket av nattens mørke og bare noen svake gatelys og lyset fra husenes vinduer ga en enslig vandrer nok lys til å finne hjem i natten. En sjelden gang fyltes stillheten av lyden fra en bil. Kanskje var det en lege som var ute i et viktig ærend eller ei jordmor i drosje på vei for å ta imot en ny borger. Eller det kunne være rutebilen fra Herefoss som kom med en av jernbanens passasjerer.

Fjerde mars 1960 sto det en annonse i Lillesands-posten hvor det gjøres kjent at G. Pedersen & sønn, har overtatt slakter Bakkes foretning i Øvregate. «Vi fører alltid alle kjøtt og påleggsvarer og skal gjøre vårt beste for å holde toppkvalitet», var det enkle budskap i annonsen.

Slakteren har forlatt sin post. Kjøttdisken er borte. Det henger gardiner i de gamle utstillingsvinduene. Utenfor døren, hvor så mange kunder gikk ut og inn, henger det en grønn postkasse. Det er tydelig at der som det en gang var slakterbutikk, er det noen som har fått sin bolig. Den rødbrune trappen er der enda, og de fire trinnene ligger der som de alltid har gjort. Men det er ikke så mange som går opp trinnene lenger. Det er heller ikke så ofte at noen sitter på trappen lenger. Kundene er borte og mange av dem som bodde her i 1960 finnes ikke mer. Gjerdet og hagen på begge sider av trappen er erstattet av moderne brostein.

«Solsiden»

Han går helt inn til husveggen og legger hånden på det øverste trinnet. Det er kaldt. Tidens kulde har trukket inn i steinen. Han kjenner det, men samtidig kjenner han også varmen fra tidligere generasjoner i ryggen.

Hadde han stått på den andre siden kunne han ha nytt varmen fra ettermiddagssolen som presser strålene sine mellom husene og treffer husveggene på motsatt side. Han har lest at Kjell Rosenberg i sin bok, «Lillesand Historie», kaller den siden av gaten for «Solsiden». Når han ser oppover gaten forstår han hvorfor.

Husene i Øvregate er en lett blanding av små og store bygninger. Han synes det er litt rart at de store husene ligger på vestsiden og på den måten kaster lange skygger mot de andre. Et av solsidens fasader får mye lys ettersom det ligger to små hus på den andre siden. Dette huset blir blendene hvitt når solen treffer det.

Når han ser på dette huset får han en følelse av at tiden har gått fra ham. Klokkene tikker mot evigheten. Bygningen hadde huset urmakere i flere generasjoner. Bjarne Abrahamsen var den siste i en stolt urmakerslekt. Det kom riktignok urmakere i huset etter ham, men bare for en kort periode.

Klokkene tikker ikke lenger i det gamle huset, i alle fall ikke på den måten de gjorde før. Der hvor det i tidligere tider var utstilt klokker i vinduene er det i dag potteplanter og gardiner. Urmakeren med sitt merkelige øye er borte.

Urmakeren

Han kjenner guttepjokken i seg der han vandrer oppover Øvregate. På en måte flykter han inn i sin barndom. Det er som han ser seg selv plassert i en annen tid. Et nytt århundre, ja et nytt årtusen har overtatt Øvregate, ja hele den lille byen. Livet i gatene er ikke som det en gang var.

Han føler at livet han har fått er en gave, men han har aldri riktig fått pakket den opp. Nå fomler han litt med det gylne båndet som er surret rundt gaven. Han er ikke kommet så langt at han har begynt å åpne papiret. Hva som er inne i pakken vet han ikke enda. Den dagen han har funnet tilbake til hele sin barndom og ungdom i lille Lillesand, ja den dagen han ser tilbake på hele sitt liv og han ikke har mer og fortelle, da har han funnet ut hva som er inne i den spennende gaven. Men det som er så rart er at det stadig dukker opp minner og historier fra den lille byen. Inne i hans sinn finnes en kilde som aldri ser ut til å gå tom.

Akkurat nå renner denne kilden over med minner om urmakeren..

Hans mor hadde kjøpt klokke til ham på postordre, og den gang som nå var det blandet kvalitet på det man kjøpte den veien. Klokken var mer på verksted enn på armen hans. Neste gang han skulle ha armbåndsur ble det innkjøpt hos Abrahamsen. Det var som å komme inn i en annen verden når man gikk inn gjennom inngangsdøren. Hadde det ikke hvert for alle klokkene hadde det vært fullstendig stille der inne.

Inne i butikklokalet stod et bord og to stoler og på veggene hang det klokker i alle størrelser, i utstillingsvinduet lå armbåndsurene pent på rad og rekke. Det samme gjorde de i den lille glassdisken i lokalet.

Innerst i den lille butikken satt Bjarne Abrahamsen i verdens minste urmakerverksted. På øyet hadde han en liten kikkert og foran ham på benken en bitte liten dreiebenk og ei klemme til å feste urkassene i. Verktøyet han brukte var så smått at en bilmekaniker ikke ville fått øye på det engang.

Stengt dør

Bjarne Abrahamsen var ikke bare urmaker, han var også optiker. Hver gang han som ung gutt skulle ha nye briller var det Abrahamsen som ordnet det. Han kan godt huske at han satt på en stol midt i butikken og så på en tavle med mange bokstaver. Over neseryggen satt det en innfatning så tung at den holdt på å skli ned av den lille røde nesen hans. Optikeren fant fram til de riktige glassene og en passende innfatning ble plukket ut. Det var ikke så mange brilletyper å velge i den gang, men han husker at det mellom veggklokker i butikken hang bilder av pene damer med nye briller. Om Abrahamsen hadde disse flotte innfatningene vet han ikke, men om han hadde, så viste han dem aldri fram, ikke til en guttepjokk i hvert fall.

En dag var urmakerforetningen solgt. Bjarne Abrahamsen skulle nå nyte sitt otium. Dessverre gikk det ikke så mange år så døde vår kjære urmaker. Selv om det kom nye urmakere i lokalet så var det ikke det samme. Dagen kom da kundene kom til stengt dør, den nye urmakeren hadde flyttet lenger ned i byen. Den blå døren var stengt for godt.

Etter hvert som butikkene forsvant i fra Øvregate var det som det ble stygge åpne sår oppover gaten. Folk savnet de kjente og kjære butikkene. Men tiden leger alle sår. Mange år har gått siden Bjarne Abrahamsen låste butikkdøren. Det er nå bare eldre og middelaldrene mennesker som husker ham. Unge som går opp og ned Øvregate hver dag har ingen forhold til den gamle gaten. Så det er riktig som det blir sagt at tiden leger alle sår.

Ved den gamle urmakerforetningen gikk et smau, det gjør det forresten nå også. For at ingen biler skal kjøre inn er det satt opp en rørkonstruksjon. Han bøyer seg over den og kikker ned på skotuppene sine samtidig som han tenker over hva som har skjedd her i de siste 40 årene.

Mange ganger gikk han her som gutt. Den gang var det ingen gymsal på Fagertun skole. På kalde vinterdager måtte elevene gå ned til Turnhallen i kjelleren under kinoen. Gutter og jenter hadde gym hver for seg den gangen. Hadde guttene gym i Turnhallen så hadde jentene det samme på Brentemoen skoles gymsal.

Kanonball

Han kjenner alle årene som har gått på kroppen, de knuger nakken hans, armene hans er tunge og lengter etter hvile. Kroppen hans er blitt stor og tung. Musklene hans som før var harde og friske, er nå verkende og slitne. Selvfølgelig skulle han ønske at han var ung igjen, at han sammen med alle klassekameratene går gjennom smauet ved urmakeren for å spille kanonball i gymtimen på Turnhallen.

Snart har det gått et halvt århundre siden den gang. Guttene og jentene i klassen hans har passert livets høydedrag og er på vei nedover mot den andre siden, hvor livet er blir litt roligere og hvor man har tid til å tenke, og til å gå på gjengrodde stier for å minnes dager som en gang var og som aldri kommer tilbake.

Aldri har han studert skotuppene sine så lenge noen gang. Han ser på dem uten egentlig å se dem, samtidig som han hører lyder av unger som løper forbi ham, gutter og jenter i sine lykkeligste år. I løpet av noen minutter er de borte, lyden forsvant like fort som den kom. På et øyeblikk er han tilbake i virkeligheten.

Han snur seg og ser over gaten. Bak seg hører han lyden av ei veggklokke som slår noen slag og minner ham igjen om tiden. På skrå over gaten for urmakerens hus ligger to små hus. Tiden har også gått fra dem. Svanhild Bakkemoens hus og det lille huset til Carl Hansen.

Kiosken

Svanhild Bakkemoen hadde ikke så lang arbeidsvei. Hun skulle jo ikke lenger enn de få meterne ned til Lillesands-posten. Carl Hansen måtte lenger. Han hadde sin kiosk i Strandgata, først borte ved Sandsbekken, senere lå den ut mot gaten foran «Fjordgløtt».

Han husker et gammelt bilde av den første kiosken til Carl Hansen. Det er mange år siden den ble borte. Bare minner er tilbake og enkelte gamle bilder fra en forgangen tid.

Byen og menneskene i den synes det er trist når butikker og bygninger forsvinner. Men nye generasjoner vokser fram og de ser annerledes på det. En dag står de der selv og er over livets middagshøyde. Da begynner de selv å mimre og sitter med tårer i øynene mens de tenker tilbake på tider som har gått.

Tiden har ikke stått stille. Når han flytter blikket fra huset til Carl Hansen og litt oppover gaten, ja tvers over gaten for urmakeren, så ser han en mann som steller med en bil. Kjøretøyet ser amerikansk ut, i alle fall har det en litt rar fasong. Bagasjerommet ser så stort ut i forhold til resten av bilen. Men det er sikkert bare en fordel ettersom mannen kjører drosje. Det er drosjeeier Sverre Ommundsen som holder på med bilen sin. Noen sier at han var den første i Lillesand som fikk bil.

Den erfarne sjåføren setter seg inn i bilen og kjører nedover Øvregate i det solen forsvinner bak de høye husene og skyggene legger seg på husene på solsiden.

Han kjenner at han begynner å bli sulten. Det er på tide å vende tilbake til den tiden han nå lever i. Selv om dagen snart er slutt så er ikke vandringen oppover gaten over.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.