annonse

Tilbake til Strygebolten

strygebolten
strygebolten:
Mitt Lillesand
Mitt Lillesand: Strygebolten vekker gamle minner for Kurt Stangeby. Sypressgata i bakgrunnen er imidlertid av nyere dato (Foto: )
: Det er ikke like mye handel i Østregate som tidligere, og Kurt Stangeby må nå helt andre steder for å få tak i bokhylle. (Foto: )
: Kurt Stangeby fra Vinmonopolets tak. (Foto: )

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

Kurt Stangeby

Kurt Stangeby har på sin ferd rundt i Lillesand sentrum denne gang tatt en pust i

bakken ved Strygebolten.

«Strygebolten», et underlig navn! Han har en gang hørt hvorfor dette krysset en gang har fått dette navnet, men det er så lenge siden at nå har han glemt det. Årene har kommet mot ham i en uhyggelig fart, passert ham som et lyn, og forsvunnet bak ham. Det er ikke så rart at han ikke husker alt han har sett og hørt lenger, men det å gå rundt i sin barndoms by og lete etter minner, er for ham en form for terapi og det hjelper ham til å huske. Selvfølgelig er det noe han ikke ønsker og huske. Slik er det for de fleste, man har opplevelser som man helst vil glemme.

Ved «Strygebolten» treffer Østregate og Vestregate hverandre. Som et forelsket par fortsetter de sammen oppover i byen under navnet Øvregate. Men det er ikke bare disse to gatene som treffer hverandre her. To andre gater har sitt utspring i dette krysset. Mens Østre og Vestregate treffer hverandre så er det som om de to andre forlater hverandre. Skolegata går over Brentemoen mot Solheimsveien og den korte Sypressgata går over den gamle Sandsbekken og inn i Jernbanegata.

Han har satt seg på den lave steinmuren øverst i Østregate, den som holder jorden på plass slik at den lille flekken med plen ikke glir ut i gata. Det er ikke det at den er god å sitte på, den er egentlig for lav, men en gang satt han her som liten gutt og ventet på sin far, og den gang var muren høy nok for ham.

Møbler

Blikket hans treffer en vegg som ikke lenger er slik den var for noen år siden. Utstyrsforetningen til Armand Larsen er der ikke lenger. Han føler at han nesten har levd et helt liv når han tenker på den butikken.

På motsatt side av gaten ligger Steindals hus som har utgang både til Østre- og Vestregate. Med en dør og et stort butikkvindu har dette huset et ansikt mot Vestregate. Her i dette lille butikklokale hadde Armand en liten møbelforetning for mange år siden.

Det er ikke rart han føler seg som en eldre mann der han sitter på steimuren ved «Strygebolten». Så gammel er han, at han husker Armands butikk i Vestregate. Nå er det som om ungdommen i ham kommer fram. Han kan se ungdommen med det kvisete ansiktet som har begynt å kjøpe bøker på postordre. Hjemme lå det spennende bøker stablet opp på hverandre. Det var Alexandre Dumas «De tre musketer» og «Greven av Monthe Crhisto». Disse bøkene hadde trengt ei bokhylle. Hvem var det som hadde bokhyller til salgs i den lille byen. Jo det hadde Armand Larsen i den nye butikken i Østregate.

Inne i butikken var det ikke bare bokhyller. Her var det møbler, tepper, gardiner, duker og mye annet. Det er ikke få av byens vinduer som har blitt prydet med gardinstoff fra Armand. Og på kjøkkenbordene av respatex lå det duker som var blitt kjøpt i utstyrsforretningen i Østregate. Men den unge mannen med det kvisete ansiktet skulle bare ha ei enkel bokhylle til sine første bøker.

Bakgård

Han begynner å få vondt i ryggen. Muren han sitter på er litt for lav. Det er nok best å reise seg. Disse steinene er gamle, tenk om de kunne fortelle. De ville fortalt om en fotballgal danske som bodde i huset rett over gaten, om fotobutikken som lå i samme bygget en stund og om en port som stengte veien inn til en spennende bakgård. Steinene ville fortalt om Sissi og Sverre Hansen som måtte gå gjennom denne porten for å komme til sitt hjem i bakgårdsbygningene.

En underlig vislende lyd får ham et øyeblikk tilbake til virkeligheten. Det er den isnende kalde vårvinden som har begynt å blåse gjennom greinene til den digre bjørka som står på plenen bak ham. Så lenge han kan huske har den stått der. Og den er diger. Høyt opp deler den tykke stammen seg i tre. Det er ikke et blad på greinene. Han føler at han har noe felles med denne digre bjørka. Den er blitt gammel den liker ikke vinter og kulde og den venter på en ny vår, på en tid da sevjen igjen vil stige i dens indre. Igjen skal nye skudd komme på dens greiner og etter hvert vil bladene kle den i grønt.

Han tenker på hvordan dette digre treet har strukket sine røtter. Dypt nede i bakken går røttene under frøken Villen Thorkildsens hus mot Sandsbekkens livgivende vann. Dens røtter slåss med røttene fra det digre treet med de to stammene som deler Sypressgata i to. De to trærne kjemper om livet ved Strygebolten. Begge er de gamle og begge ønsker de å leve i mange år til.

Skole og kjøreskole

I flere år nå, har han gått gjennom sin hjemby for å lete etter sin barndom og ungdom. Området rundt Strygebolten er som en utømmelig kilde med uendelig mange minner. Dette området er på mange måter sentrum i byen hans, samtidig som det er sentrum i hans liv. Å stå her i dette krysset, er som å stå ved et veiskille i livet.

Livet har gått så uendelig fort. Årene har flydd som sekunder. Det er derfor ikke så vanskelig for ham å se en gutt på femten år som kommer syklende på en blå sykkel ned fra Fagertun. Året er 1966 og det er vår. Etter ni år på skole nærmer det seg tiden da den unge gutten går ut i arbeidslivet. Han har gjort et valg som han mange ganger senere i livet har angret på. Lengselen etter kunnskap har fått ham til å velge uortodokse løsninger for å tilegne seg lærdom.

Nå, våren 2004, står han ved Strygebolten og ser en ungdom på vei inn i en fremtid fylt med slit og tungt arbeid. Han har lyst til å stoppe denne gutten for å fortelle ham at han bør snu og vende tilbake til skolen for å få en utdannelse som kan gi ham et liv i et yrke som han kan trives med. Føttene hans fører ham ut i krysset samtidig som han løfter armen for å stoppe gutten. Det er en luftspeiling. Men utrolig nok, femtenåringen bremser og stopper sykkelen ved gjerdet som går rundt gårdsplassen bak det som i dag er kjøreskole.

Øynene hans faller på noe jenter som leker nede i gården. Et vindu åpnes i bakbygningen og Sissi stikker hodet ut og roper til jentene. Stemmen hennes slår tilbake fra de andre husveggene. Den steinsatte gården forsterker ekkoet fra jentenes latter og Sissis kraftige stemme.

Ungdommen slipper opp bremsene på sykkelen og forflytter seg forbi ham og nedover Vestregate.

Noen måneder senere var den unge gutten tilbake i bakgården sammen med sin far for å kappe ved. Han husker godt hvordan hans far brukte en lang stang for å hekte noen kroker på ledningene som gikk fra stolpe til stolpe gjennom byen. På den måten fikk han strøm til kappsaga si. Det gjorde han også inne i denne bakgården.

Utsikt

Den middelaldrende mannen går over krysset og opp langs gjerdet for å bytte plass med ungdommen som nettopp syklet av gårde. Han skuer ned i gården for å få øye på jentene som en gang lekte der nede. De er der ikke lenger. Jentene er erstattet av mange biler og stor trafikk til Vinmonopolet, som ligger der hvor det en gang var et vedskjul.

Det har skjedd store forandringer her. Han husker uthuset hvor det også var bolig for en familie, og bak uthuset lå en bakhage som nok var en utfordring for elevene ved Brentemoen skole.

En dag ble dette område innhentet av det 20. århundre. I løpet av noen måneder så hadde alt endret seg og det hadde reist seg et moderne forretningsbygg med tannlegekontor, rørleggerforretning og leiligheter. Gårdsplassen, hvor barn lekte i sin egen trygge tilværelse, hadde blitt erstattet av et område med stor virksomhet og trafikk.

Han velger å gå noen skritt rundt hjørnet, forbi tannlegekontoret og rundt på den andre siden hvor det er en parkeringsplass oppe på taket av Vinmonopolet. Her kan han stå og se på alle biler som kommer ned i gården og alle menneskene som skal et ærend inn i butikken. Det er rart å tenke på, men han har den samme utsikten som Sissi Hansen hadde den gang hun sto i vinduet og ropte til jentene som lekte på gårdsplassen nedenfor.

Seksdagerskrigen

Ved å løfte blikket litt ser han huset til Martin Michalsen. Uten å være påvirket av varene som selges under føttene hans, kan han se en 17 åring som står og kapper ved inne i gården hos Martin. Det er sommer og året er 1967. Akkurat her opplevde tenåringen noe han aldri siden har glemt.

Martin hadde stått inne i sin stue og sett nedover gata mot Strygebolten samtidig som han lyttet til Dagsnytt på radioen. Deretter kom han ut i gården hvor han snakket med sin kone og en annen dame. «Ja, nå er det krig», sa han.

Det var brutt ut krig i Midt-Østen. Krigen er siden blitt kalt «seksdagerskrigen». Inne i magen til gutten begynte det å skje ting. En nagende følelse av engstelse begynte å bre seg i hans indre organer. Han var selv født fem år etter den store verdenskrigen og foreldrene hans hadde fortalt mye om den og han visste godt hvor uhyggelig krig kunne være. Nå var han blitt såpass voksen at han hadde begynt å følge med i hva som skjedde rundt i verden. Han visste at Midt-Østen var et område som var eksplosivt og det kunne lett utvikle seg til en verdenskrig. Nasjonene hadde tross alt mye frykteligere våpen enn de hadde hatt under den andre verdenskrigen. Ikke rart at en følelse av uhygge bredte seg i kroppen hans.

I dagene som fulgte pløyde han avisene. Etter noen dager hvor sanden i Sinai hadde blitt farget rød av blod, roet det hele seg ned. Elleve år senere dro han selv til Midt-Østen. Der traff han den kvinnen som skulle bli hans kone, også hun var på reise i området. Aldri har de dratt tilbake til dette urolige verdenshjørne.

Tjuefem år gått, og vel så det. Han står fremdeles på taket av Vinmonopolet. Fremdeles føles det som om han står i vinduet til Sissi og Sverre Hansen. En kvinne kommer i fra Brentemoen skole og går ned i krysset hvor hun ser seg godt om før hun krysser gaten.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.