.

75 år lang tradisjon brytes

I 1945 kunne vi atter feire nasjonaldagen med barnetog. I år må toget for første gang utgå i fredstid. Slik var 17. mai feiringen i Lillesand fredsvåren 1945:

Lillesands-Postens omtale av 17. mai-feiringen 1945:

Endelig igjen feiret vi en fri og norsk nasjonaldag, for første gang siden 1939. Etter å ha feiret den i stillhet og i privat selskap i fem lange år kunne vi atter engang al dagen få sin friske, vakre ramme av vårstemning og jublende folkeglede. For 17. mai er folkets fest. Men disse lange fem år var det ikke oss selv som rådde i landet. Grunnloven var ikke vårt faste holdepunkt som vi kunne støtte oss til. Ingen nordmann hjemme kunne feire dagensom før med en tysk reichskommissar i Oslo.

Men i år har vi hatt vår generasjons mest historiske uke til opptakten, vi har marsjert i gatene og sunget våre nasjonale melodier og følt en ny mening i de gamle kjente ordene. Barna har sett vårt vakre flagg vifte og vaie som aldri før. De gikk vel også med de største forventningene til en dag som for dem bare var et fjernt minne og kanskje helt ukjent i deres korte livs erfaring.

Det var med en viss bitterhet vi konstaterte at regnet silte ned hele natten til 17. mai, og en liten fortvilelse var det nok også i mange små barnehjerter når dagen rant grå og trist. Reveljen gikk også sin runde uten noen større tilslutning. Likevel, det lysnet etter hvert, og da barnetoget fikk starte var det praktisk talt opphold. Folk var ute. Ingen barn kan jo holdes inne likevel. Finnes det noen større glede for dem enn barnetoget, de jubler sitt hurra og vifter sine små flagg selv om himmelen er grå. Det er en av de vakreste og mest rørende tradisjoner vi har nettopp dette, barnetogene i alle Norges byer hver 17. mai. Utlendinger som kommer hit opp og ser det for første gang blir slått og betatt av det vakre og uskyldige preg over en slik ny slekt som marsjerer frem i fri glede. Og vi følte det vi som så det igjen etter mange års fravær at tross alt så er det barnetoget som er den flotte starten på dagen, det er barna som skaper det umiddelbare som vi alle er besjelet av 17. mai mer enn noen dag ellers i året.

Barnegudstjenesten som er knyttet til toget er med å gi dagen det rette alvor og den rette stemning. Det er en fryd å se alle skoler komme inn under ledelse av sine lærere og ta plass mens alle flaggene legger en ny og uvant farverikdom inn i kirkens kjente miljø.

Ved middagstider lysnet været betraktelig og da vi stilte opp til folketoget var det varme i luften, og solen begynte å kikke frem. Det var riktig folksomt nede ved «Norge». Før starten kl 15 ved Minnebøssa talte sjømannssekretær Pettersen for sjømennene. I denne krigen hvor hvor vi utenfor landet har ydet så meget er det våre sjøfolk og vår skibsfart som har ydet den største innsats. Der har tyngden av våre menn utenfor landet hatt sitt yrke og i den mest prekære situasjonen for England og Norge – sommeren 1940 – var vår flåte med og bar, så krisen ble overvunnet. Vi er fra en sjøfartsby og mangen hustru og mangen familie her har i disse krigsårene hatt liten eller ingen kontakt med sin mann, sin far eller bror. Vi er derfor gjerne med og hylder sjøfolkene i takknemlighet for hva de har gjort for oss alle.

Folketoget var langt og lydig, ja en hadde riktig inntrykk av at alle vilde være med å marsjere, iallfall var det næsten ikke noen til å se på oss der hvor vi dro frem. Toget gjorde sin vante runde i byen, bare at ivi år for første gang fikk legge sluttmarsjen over den nye Kirkegaten til Brentemoen.

Skolegården virker litt naken og ukjent for oss, alle de store trærne er jo hugget ned. Men nye er plantet, og kommunearbeiderne er i fullt arbeide med å sette opp ny mur og legge ut større gatebredde så når det hele er ferdig skulle det bli friere og lysere enn tidligere.

Lærer E. Haartveit holdt en framifrå tale for dagen – som vi gjengir bruddstyrkker av annedsteds – og etter opptrådte begge våre sangkor og hornmusikken spilte. Hornmusikken har på utrolig kort tid klart å øve inn hele 17. mai programmet. Og hva er vel 17. mai uten musikken? De skilte seg med honnør fra jobben, og det nye innslag med to sangkor er en gledelig tilvekst til byens musikkliv. Vi har jo i lang tid heller ligget nede på det område.

Aftengudstjenesten i Lillesand kirke lå utenfor 17. maikomiteens program, men det gikk likevel inn som et ledd i dagen. Kirken var fylt til siste plass. Blant talerne var det sekretær Govertsen vi gjerne vil nevne spesielt. Han er som alle vet nylig sluppet ut fra Grini etter to års arrest, og kunne derfor med personlig erfaring uttale seg om forholdene der og om den aktuelle situasjon. Et slikt levende vitnesbyrd fra en vi alle kjenner er det beste reportasje som kan gis. Ordene – fedrelandskjærlighet og frihet – får en større mening og dybde, vi forstår hva offervilje er for noe. La oss håpe at vi ikke bare har fått 17. mai igjen, men en ny ånd i vårt folk, en vilje til å bygge opp i fordragelighet det krigen har revet ned. Så kan vi allikevel gå styrket ut av trengselstiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Slik blir 17. mai i Lillesand: Håper på gøyale påfunn
Les også
Slik blir 17. mai på Birkeland
Les også
Syng med meg
Les også
Satser på en minneverdig nasjonaldag