annonse

Den siste togturen

Siste tog til Lillesand
Siste tog til Lillesand: Dette bildet er tatt i 1902 fra stasjonen i Lillesand..
Forteller:
Forteller: Kurt Stangeby forteller om lokaltogets ferd mellom Tveide og Lillesand. Her sitter han foran jernbanestasjonen i Lillesand. (Foto: Arkivfoto)

Et gjensyn med artikkelserien «Mitt Lillesand»:

Kurt Stangeby

Det er 49 år siden (Skrevet i 2002) Lillesands-Flaksvandsbanens siste tog gikk.

Kurt Stangeby var med, og i sin serie «Mitt Lillesand» tar han denne gangen også turen inn i Birkenes kommune.

Tankefullt lukker han boken. Han har vært igjennom noen timer med spenning. Boken han nettopp har lest er «Siste tog til Fort Humboldt», av Alistair Mc Lean.

Han har lagt bak seg noen timer med spenning. Kunne han ha skrevet en slik bok? Neppe, men han har vært med på en togreise som han aldri glemmer. Det er så lenge siden at han knapt husker det. Som et vagt minne ligger det i hjernen hans og venter på å bli hentet fram.

Året er 1953. Han hadde ikke fylt tre år en gang. Farens sterke armer løfter ham opp til lokomotivføreren på det lille lokket. Det er en av de siste gangene at et av lokomotivene til Lillesand -Flakvandbanen kjøres inn i lokomotivstallen. En del av Lillesands og Birkenes historie skal avsluttes. Den slitne jernhesten var i ferd med å avslutte sin tjeneste.

Naturopplevelse

Den lille gutten, som hadde vært med på å avslutte historien på en så enkel måte, er en voksen mann i dag. Det er 49 år siden det skjedde.

Han har funnet fram til restene etter den lille jernbanen. Bilen har han parkert ovenfor Skjærpe. Der går han over en gangbro til den gamle jernbanetraseen. Vannføringen i Moelva er voldsom denne våren. Det er en naturopplevelse å gå på den gamle jernbanelinja og samtidig er det som å bevege seg gjennom historien.

Det er over hundre år siden kraftige mannfolkhender la opp stein på stein for på den måten å gjøre det mulig for et tog å kjøre her. Etter å ha gått i sine egne tanker setter han seg på en stein og finner fram ståltermosen.

Kaffen smaker utrolig godt. Tønnes Have og de andre som jobbet på toget hadde sikkert også termos med seg i lokomotivet.

En gang som det var et forrykende uvær brukte toget mer enn fire timer til Birkeland. Da kunne det være godt å ha noe å varme seg på. Han hører hvordan toget puster tungt når det nærmer seg det stedet han sitter. Et fryktelig rabalder når ørene hans i det toget passerer.

I lokomotivet står det to menn, lokomotivfører Tønnes Have og konduktør Gustav Flak. De er opptatt med å gjøre den jobben de har gjort hver dag i mange år.

Skinnene er borte

Etter at toget har passert, reiser han seg og går i dets spor mot Birkeland. Skinnene er borte for mange år siden, men det ligger noen sviller her og der. Om de er originale er han ikke sikker på. Huset? Etter å gått opp til den gamle jernbanebroa som går over Moelva nesten oppe ved Jordbruna snur han og tråkker i samme spor tilbake igjen.


Langs den første delen av den gamle traseen er det satt opp noen små plakater som forteller jernbanens historie. Han blir stående og se på et bilde av den gamle stasjonsbygningen i Lillesand. Stasjonsbygningen eksisterer fremdeles.

Ungdommene, som har sitt samlingssted i den gamle bygningen, kjenner nesten ingenting til den del av Lillesands historie. «Huset» kaller de bygningen.

Burde de ikke heller kalt den for «Stasjonen»? Han tar en runde rundt bygningen. Hele bygningen oser av historie. Nå står den der som et monument over det slit og den svette som ble lagt igjen i området her. 

Mange jobber

Hele området er i dag asfaltert, men under det faste dekke ligger sanden og grusen som har tatt imot dråper av blod og svette fra slitne mennesker. På området befant det seg flere bygninger som tilhørte jernbaneselskapet. Lokomotivstall og verksted, kontorbygning og pakkebod. 


Det var mange mennesker som hadde sitt levebrød i tilknytning til jernbanen. Jernbaneselskapet hadde en mann ansatt som het Speilberg. Han hadde et yrke som var spesielt, «lokomotivpusser» var hans tittel. Det å holde lokomotivene blanke og fine satte han sin ære i.

Oppe i skogene i Birkenes jobbet det skogsarbeidere som sørget for tømmeret som jernbanen fraktet. På de forskjellige stasjonene langs linjen var det også mennesker som hadde sitt virke. Nede ved endestasjonen i Lillesand gikk det menn rundt i pene uniformer. Et blikk utover Langbrygga får ham til å stoppe opp i sin tankerekke.

Det ligger en stor båt der som losser koks til Norton. Langbrygga har tatt i mot mange båter i tidens løp. Jernbanen hadde sine spor langt ut på brygga og også langs brygga mot det som i dag er Torvbygget. Her lå det også tømmervelter, og sjøen var full av tømmerlenker. 

Tømmer byttet ut med lystbåter

Der hvor tømmeret lå i sjøen er det nå tettpakket med lystbåter hele sommeren. Hvordan var det den dagen toget kom fra Birkenes for siste gang? Han vet det ikke, det er han for ung til å huske, men han kan jo tenke seg hvordan det var onsdag 15 juni 1953. Lokomotivet har gått ut fra stasjonen på Tveide og akkurat passert Jordbruna. Etter seg har det noen vogner med tømmer.


Tønnes Have løfter på lua og tørker svetten av panna. Han tenker nok på at dette er hans siste tur med toget. Ingen av dem som jobber ved jernbanen er sagt opp, men allikevel lurer han på hva framtiden vil bringe. Toget tøffer videre mot Skjærpe og ut på slettene ved Eikeland.

Det sakner farten ved skolen og stopper helt opp ved den lille stasjonen. En bonde driver noen kuer over jernbanelinjen. Mens de venter kommer Gustav Flak til å tenke på noe som hadde skjedd tidligere på dagen. For første gang på lange tider hadde det vært en passasjer med toget.

Det var samferdselskonsulenten i Aust Agder, Ulf Andersen, som hadde tatt turen med toget både opp og ned til Birkenes. Han var blitt oppmerksom på denne lokalhistoriske begivenhet og rakk akkurat å kjøre med dette toget før det ble parkert for godt. 

Buss

Med en gang kuene er over starter toget igjen og kjører i rolig tempo mot Ydderstad og videre nedover mot Storemyr hvor det fløyter i det det passerer.

For siste gang passerer toget Sandvad og beveger seg over Moen mot Møglestu. Her stopper toget igjen. Noen må ringe ned til stasjonen. «Nå kommer mi», blir det sagt i røret. Det betyr at noen må stå i bunnen av Oddekleiva for å passe på at ingen krysser linja når toget kommer. Nå begynner arbeidet for lokomotivføreren og konduktøren, for nå skal det bremses. Bremsene må aktiviseres manuelt og det kan være litt risikabelt. Gustav Flak må bevege seg på utsiden av vognene, men han er veltrent og kan sin jobb.

Det skriker litt i bremsene ved Havreegra. Føreren vet at nå nærmer han seg husklyngen ved Thorkildsens gartneri, det er best å være forsiktig. Noen få minutter senere er toget ved den siste stasjonen før Lillesand.

Ved Stene går Brogata over jernbanelinjen, så her kan det være folk, men lokomotivføreren vet at han må ta hensyn og trekker derfor i fløyta. Toget kjører nå på en smal utskjæring langs Sandsbekken mot husene i Dalen, forbi dem og ut på Kollers jorder hvor frukttrærne allerede har begynt å få små kart. Ved Bondeheimen står det en mann og passer på trafikken i Oddekleiva.

På toppen av Oddekleiva har John Jahnsen denne dagen åpnet sitt nye bakeri.

Det er på en måte som om en epoke blir avsluttet, samtidig som nye generasjoner starter opp med noe nytt. Banevokteren ser toget komme prustende mot krysset og han blir ekstra årvåken. Togføreren bremser nå mer og mer og snart står toget stille på Lillesand stasjon. Klokken er blitt 21.00 om kvelden den 15 juni 1953. Plutselig er det noe som bringer den middelaldrene mannen tilbake til det 21 århundre.

En buss tuter på ham. Den skal inn på den nye rutebilstasjonen som ligger der hvor lokomotivstallene lå. Bortsett fra stasjonsbygningen finnes det ikke et minne igjen på stasjonsområdet. Alt er borte. Noen få ting er blitt tatt vare på av interesserte mennesker. Jernbanen ble lagt ned før noen hadde fått bevaringstanken. Utbygging har siden fjernet de siste rester etter en forgangen tid. «En kan ikke stoppe utviklingen, men en kan bruke hodet», mumler han hissig til seg selv.

Han husker at han som barn gikk og så i vinduet til lokomotivstallen. Innenfor stod en jernhest som lokomotivpusseren hadde forlatt.

Etter noen år forsvant også lokomotivet ut av historien. Hver gang han som gutt så det stolte lokomotivet stå der i sin ensomhet, drømte han om at jernbanen skulle komme i gang igjen. Men toget hadde gått til Lillesand for siste gang. 

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.