Kultur

Der kildene møtes

Der kildene møtes

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

En gang for lenge siden, lenger tilbake enn han kan huske, møtte Sandsbekken en annen bekk. Ikke det at de rant inn i hverandre, men de var så nærme hverandre at de sammen hørtes ut som bruset fra et kor. Etter mange lange måneder med vinter hvor begge de to bekkene hadde vært frosset til, begynte de tidlig på våren å synge en forsiktig melodi, men når solen begynte å varme og våren var på sitt mest intense, sang de to bekkene en duett for å hylle sommeren som snart skulle komme. Dette musikalske møte fant sted ikke så langt i fra det som han i sin ungdom kalte for Øvrebyen.

Øvregate er blitt en stille gate, men det har den ikke alltid vært. I mange år var gaten hovedveien til Vestre Moland kirke og ble derfor kalt for Kirkeveien, men for 150 år siden ble navnet endret til Øvregate. Sandsbekken rant på vestsiden og Jungebekken rant på østsiden av Kirkeveien.

Det er ingen som kan høre de to bekkenes sang lenger. De er målbundet og lagt i rør for lenge siden, men det finnes spor etter dem for dem som vil lete. Jungebekken renner stum under E-teaterets og turnhallens gulv på sin tause vei mot havet hvor den fremdeles møter Sandsbekken i heftige favntak. Etter at Sandsbekken forsvant inn i rør ved Lofthus har også den vært stum helt til den nådde fjorden.

Regnet øser ned. Han har søkt ly under et stort tre som står halvveis ut på fortauet i Øvregate. Her har han godt utsyn både oppover og nedover gaten. Den gang han var ung regnet det ikke slik som det gjør nå. Det var stort sett bare blå himmel og hvite skyer i hans barndom, det er i alle fall slik han ønsker å huske det.

Hjelpesenter

Se dette bildet i full størrelse
 - STORT TRE Blodbøken dominerer i Øvregate.

Blodbøken dominerer i Øvregate...BTKS: Blodbøken dominerer i Øvregate.

Han tror det må være det største tre som finnes i byen. En blodbøk så diger at den kan gi ly for vær og vind.

Det er ikke så lett å frigjøre seg fra det store bygget i Øvregate hvor mange av byens innbyggere har lagt igjen så mye av sine sorger og gleder. Her har mennesker fått vite at deres sykdom er uhelbredelig og her har far og mor fått vite at de nok en gang skal bli foreldre.

Og når barnet var født var besøkene på helsestasjonen en viktig del av de første leveårene. Det er ikke lett å glemme de mange mødre med barnevogner som gikk oppover den store stålkonstruksjonen på baksiden for at hylende spedbarn skulle få sin trippelvaksine.

I dag er den sorte stålkonstruksjonen borte. Restene av den gamle trappen er kommet fram i lyset igjen. Der hvor mange av byens nye innbyggere en gang hylende mottok sine sprøyter sitter det i dag psykiatriske sykepleiere klare til å hjelpe mennesker som ikke helt finner ut av livet sitt. I andre etasje , der hvor tannlegene engang fylte jeksler med amalgam, finnes et dagsenter hvor mennesker som ikke har det så lett i livet kan møtes.

Selv om det er høysommer er det allikevel et høstlig drag i luften. Han håper at solen skal få tak og gi ham en følelse av sommer før den virkelige høsten setter inn. Blikket hans flytter seg fra den blygrå himmelen og nedover mot Strygebolten og flerfoldige år bakover i tiden til det som nå føles som de lykkelige årene. I alle fall ønsker han at de var det.

Tradisjonsrik avis

lp I bakgrunnen ser vi lokalene til Lillesands-posten i Øvregate. Lillesands-Posten har gjennomgått store forandringer.

lp: I bakgrunnen ser vi lokalene til Lillesands-posten i Øvregate. Lillesands-Posten har gjennomgått store forandringer.

Han ser ei dame komme oppover Øvregate, leiende på en sort sykkel med en kurv foran på styret. Det er Sigrun Gauslaa på vei til den arv hun forvalter etter sin far, Noan Chr Gauslaa, til en avis som har vært småbyens avis i 100 år.

LES OGSÅ: Var redaktør, ordfører, stortingsmann og skolesjef - samtidig

«Lillesand Bogtrykkeri» står det med store bokstaver over inngangsdøren til avishuset i Øvregate. Sigrun parkerer sykkelen på utsiden og går inn i bygget hvor hun sitter som redaktør i lokalavisen. Hun lukker døren bak seg og på en måte også verden ute. Inne i bygget jobber to damer iherdig for å få satt sammen en avis som i årtier har kommet ut to ganger i uken, tirsdag og fredag.

Han ser bort på døren som Sigrun Gauslaa lukket bak seg for mange år siden. Det er nesten så han fremdeles ser sykkelen hennes på utsiden.

I årevis har han latt pennen løpe over hvite ark. Helt fra han var han var en guttunge som gikk på skole har pennen vært hans kjære venn og det hvite papiret et uoppdaget land som han kunne fylle med mennesker og historier. Han drømte om at han en dag kunne få noen av sine ord inn i lokalavisen.

Noen år etter at Sigrun Gauslaa hadde forlatt redaktørkrakken og en ny redaktør hadde overtatt, fikk han inn sitt første produkt. En underlig blanding av frykt og tilfredshet grep ham den første gangen han fikk noe på trykk. Siden har det blitt mer og fremdeles har en følelse av spenning grepet tak i ham hver gang han har sett sine ord trykket i avisen.

Et voldsomt vindkast hiver seg inn i trekronen over hodet hans. Tunge regndråper som har hengt seg fast i de tusenvis av blad ristes løs og kastes ned over ham. Han kjenner at vannet kryper ned i nakken hans. Fuktigheten får ham til å føle seg klam og ille til mote.

Han ser en skoleklasse komme gående samlet nedover Øvregate. I spissen for gjengen med elever går en lærer. Det er ikke så vanskelig å kjenne elevene igjen. De er der alle sammen, alle de som preget hans liv i mange år mens han gikk på skolen. Han ser seg selv midt i flokken av elever som beveger seg nedover Øvregate.

Toget med elever svinger inn mot Lillesand Bogtrykkeri. Døren i fronten sluker hele flokken med elever. Han husker godt at de fikk se en stor maskin som han den gang oppfattet som ei presse. To ganger hver uke ble Lillesands-Posten trykket på den. Avisen var den gang egentlig et kjempestort ark som ble brettet sammen slik at det ble fire store sider.

Blybokstaver

 - MINDRE LIV Hverdagen er roligere i Øvregate enn det var tidligere.

MINDRE LIV: Hverdagen er roligere i Øvregate enn det var tidligere.

I andre etasje på avishuset jobbet det to damer som hadde lagt ned et helt livsverk i byens avis. Svanhild Bakkemoen og Inga Bentsen. Begge damene hadde kort vei til jobben fordi de begge bodde i Øvregate. Bentsen bodde i huset hvor skobutikken holdt hus. De stod der med sine kasser med blybokstaver og satt sammen avisen. To ganger hver uke, år etter år sørget de for at avisen ble ferdig til tiden. Avisen ble trykket og budene sto klar til å bringe den ut til byens befolkning.

LES OGSÅ: Lillesands-Postens historie

Skoleklassen kommer ut igjen og beveger seg igjen oppover Øvregate. De passerer et stort rødt bygg. Han ser bygget den dag i dag, men nå er det hvitt. De røde telgsteinene er i løpet av årene blitt hvite. Brødrenes Evensens Minde, eller Betel, står der som det har gjort så lenge han kan huske, bortsett fra dette med fargen.

En gang for lenge siden, ved den røde telgsteinsveggen, den gang han gikk i andre klasse hadde han en underlig opplevelse der. En av jentene i klassen fridde til ham. Hun hadde egentlig bestemt det på forhånd. «Når vi blir voksne skal vi gifte oss», sa hun. Det føltes nesten som en kommando. Utenfor den røde teglsteinsbygningen begynte planleggingen av hans voksne liv.

Når man er gutt og går i andre klasse er det ikke så lett å si i mot en slik ordre. Det var på en måte bestemt. Men heldigvis så er det slik at på veien mot det voksne liv endres følelser og motiver. Selv om de gikk på en felles skolevei så tok det ikke lang tid før deres veier skiltes og tid og uforutsett hendelse møtte dem begge.

Regnet fortsetter å fosse ned på denne forsommerdagen i 2004. Ulike meteorologer i inn og utland har lovt en knallsommer dette året. Men der han står under det store treet er det ikke mye tegn til den. Tunge dråper har lagt seg på brilleglassene hans og for å se noe i det hele tatt må han løfte blikket over brilleglassene. Det uklare blikket hans har festet seg ved de to ungene som går oppover Øvregate en høstdag i 1958. De stopper ved noen butikkvinduer like ovenfor Betel.

Butikken ligger i kjelleren og utstillingsvinduene er ikke så store. Men det skal ikke så store vinduene til for å friste små unger. Langfeldt Jonassen har plassert kjærligheter, drops og andre godsaker i vinduskarmen. I det andre vinduet ligger piper og tobakk.

Om en times tid ville den lille butikken være åpen og de som hadde penger og følte seg fristet kunne gå ned den lille kjellertrappa og inn i den godt opplyste butikken. Glassdisken var fylt med alle slags godsaker.

«Og den som hadde hatt penger nå», tenkte han mang en gang mens han bøyde seg ned for å se inn gjennom vinduene. Når han en sjelden gang åpnet butikkdøren slo en søtlig duft i mot ham. Det var som om kokosboller, melkesjokolade, fotballkjærligheter, kamferdrops og alle de andre godisene hadde slått seg sammen om å sende ut sine dufter for å friste en stakkars fattig gutt.

Bak disken sto også kasser med brus. De små glassflaskene med «Coca cola» sto der som en fristelse fra det forjettede land, «Amerika». Det var den gang at cola smakte cola. Med en gang han tok metallkorken av en slik flaske var det som om ånden i flasken kom ut av sitt fengsel. «Hjelper du meg tilbake til Amerika så skal du få tre ønsker oppfylt!

Se dette bildet i full størrelse
 -  Det er ikke lenger godteri å få kjøpt i dette kjellerlokalet i Øvregate.

Det er ikke lenger godteri å få kjøpt i dette kjellerlokalet i Øvregate.

Han hjalp aldri colaen tilbake til sitt hjemland og aldri har han vært i Amerika heller. Men i butikken til Langfeldt Jonassen har han vært. Det er mange år siden nå.

Det føles så trygt å stå under den store blodbøkens beskyttende grener. Han hører nesten at treet hvisker til ham. Vinden blåser gjennom den kraftige trekronen og han innbiller seg at treet snakker til ham og med hviskende gammelmannsrøst sier: «Seeee, seeee!

Og han ser oppover gaten og ser en ung gutt som kommer opp av en kjellertrapp hvor det en gang var en liten butikk. Gutten blir stående inne ved husveggen et øyeblikk og se over gaten hvor det står en stolpe med en brannalarm på. Den er rød og har et glasslokk på forsiden. Ved en eventuell brann skal glasset knuses og en knapp trykkes inn.

Guttepjokken lurer på hva som vil skje hvis han knuser glasset og trykker inn knappen selv om det ikke er brann. Han blir stående og se på brannalarmen og lar fantasien få overta makten over ham. Et øyeblikk ser han ulende brannbiler og en politimann i uniform, men det er bare et øyeblikk for plutselig ser han at politimannen i uniform er høyst virkelig.

Politimannen Malvin Syvertsen er kommet ut av huset han bor i, samme huset som den lille sjokoladebutikken har sin kjellervirksomhet.

«Nå må du nok gå ellers kommer du nok for seint på skolen», sier han.

Guttungen skvetter til og beveger seg raskt oppover gaten.