Einar Holmer-Hoven: Ordfører Einar Holmer-Hoven hadde funnet frem lederartikkelen farfaren med samme navn skrev til 17. mai 1940 - en lederartikkel som førte ham i fengsel. Foto: Carl Christian Engstad

Disse ordene brakte Einar Holmer-Hoven i fengsel

Ordfører Einar Holmer-Hoven holdt minnetalen ved bekransningen av minnesmerket utenfor Rådhuset. Han benyttet da anledningen til å hente frem ordene hans farfar Einar Holmer-Hoven skrev for nøyaktig 80 år siden.

Einar Holmer-Hoven skrev en legendarisk lederartikkel i Farsund Avis 17. Mai 1940.

Barnebarnet med samme navn bygde sin tale i forbindelse med kransenedleggelsen på nasjonaldagen rundt denne modige lederartikkelen. Lillesands ordfører blir nok ikke arrestert slik farfaren ble det...:

Kjære alle sammen.

Dagen i dag er en dag for glede. En dag for feiring. Vi markerer vår grunnlovsdag, men feirer også at vi lever i Norge som frie mennesker.

Men det er også en dag for refleksjoner. Refleksjoner over dem som, da Norge var inne i sin mørkeste periode, kjempet og ga alt, til og med livet sitt.

Jeg har i den forbindelse funnet frem en lederartikkel som min farfar, som var redaktør, publiserte en måned inn i okkupasjonen. Den første annerledes 17. mai, som gir oss et lite innblikk i hva folk følte denne maidagen for 80 år siden og hvor mye det betydde for det norske folket at det var folk som kjempet for et fritt Norge:

«I går steg sommeren i land her ute på landets sydspiss og strøk mild og blidelig inn over landet for å klæ det til fest til vår nasjonaldag. Et land i forsommerens strålende festdrakt. Med et folk i sorg 17. mai i et hærtatt land. Denne dagen som skulle være vårt møte med landet, med dets historie, med våre fædre og deres gjerning og med barna.

De små barnehender skal ikke gripe om de små flaggstengene. Ingen spede stemmers glade sang skal ljome oss i møte. Intet flagg skal heises glad til topps i gård og grend. Og intet barnetog skal bruse oss i møte og gjøre våre hjerter til voks.

17. mai er vår tapte frihets dag. Det var barnas dag. Og noen av de små er så små at de intet vil fatte og forstå av denne underlige 17. mai uten klang og uten fest og farve, og deres forstand er så liten at de ikke vil kunne skjønne at far og mor ikke er glade til sinns som de alltid var på denne dagen.

Men i fars og mors øyekrok vil der blinke en tåre, og i ditt sinn vil du kjenne den dumpe smerte. For vi skal ikke bedra oss selv, eller lukke våre øine til. Men vi skal se sandheten som den er, usminket og hard: Vi lever i et hærtatt land om hvis fremtid vi intet vet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det okkuperte Norge er i dag ikke et fritt Norge. En fremmed krigsmakt dikterer våre aviser hvad de må skrive eller ikke skrive, den dikterer de tusen hjem hvad de må høre eller ikke høre over norske radiostasjoner. Våre meninger er ikke lenger frie meninger. Vår tale er ikke lenger den frie manns og den frie kvinnes tale og en fremmed krigsmakt bestemmer hvor og når vi må ferdes i våre egne gater, hvad vi må gjøre og hvad vi ikke må gjøre for å unngå å bli stillet for krigsrett.

Vi går hver morgen til vår gjerning i skyggen av tyske bajonetter og barnas vuggesang er larmen av de tyske krigsmaskiner over våre hustak.

I dag vet hver norske kvinne og mann hvad friheten er verd for det enkelte menneske og for folket.

Men oppe i det ytterste nord flyr i dag vårt frie norske flagg til topps i mot sol og sne. På den strimmel jord som ennå er norsk kjemper norske gutter og norske menn skulder ved skulder, i denne time for Norges selvstendighet, for vår frihet på fædrenes jord.

Det gir håp for folket. Og håpet kommer også annensteds fra – fra alle de tusener norske gutter og norske menn som gjorde sin plikt på sjø og land, da fædrelandet kaldte, og fremfor alt fra alle de hundrer som ga sien liv for at folket kunde fortsette sitt liv og sin historiske opgave gjennom nye tider. Gjennomderes dåd og død skal håpet spire. Og alle skal vi bære det frem gjennom trengsel og nød, gjennom offer og savn, med vilje og arbeid og utholdenhet. La det være vårt løfte i dag.

For et folk som kjemper er det alltid håp. For et selvopgivelsens folk er der intet håp.»

-

Med disse ord, sier jeg takk til dem fra Norge og Lillesand, som i andre verdenskrig ga håp til alle andre og som ga sitt liv for friheten vi har i dag.

Les også
Slik feiret vi 17. mai i Lillesand: Se ny stor bildeserie
Les også
Slik var båtkortesjen i Lillesand - sett fra sjøen og lufta
Les også
Gratulerer med dagen! Se vår første bildeserie her