Kultur

Gjennom glemselens slør

Gjennom glemselens slør

Et gjensyn med artikler fra Kurt Stangebys «Mitt Lillesand»:

Han har gått her før, mange ganger, han har også tidligere latt pennen gli over tomme hvite ark. Fylt dem med ord og fortalt om mennesker han har møtt i denne gata. Å stå ved Strygebolten og skue oppover Øvregate er ikke bare lett. Sinnet hans forteller ham om mange mennesker som er borte, mennesker han en gang møtte. Det var mennesker som levde og virket i denne gata.

Ut av glemselens slør kommer en liten mann gående mot ham. Han bærer på en kurv og han hilser i øst og i vest. Mannen er så blid og full av liv. «Tedda» heter han på folkemunne og sammen med sin kone har han en liten kolonialbutikk litt lenger oppe i gata. Han er på vei til meieriet og for å komme dit må han gå forbi en konkurrent, en urmaker, en sjokolade og tobakkskiosk og en slakterbutikk.

Skokjøp

Se dette bildet i full størrelse
 - Mitt Lillesand Kurt Stangeby har mange minner fra Øvregate.

Mitt Lillesand: Kurt Stangeby har mange minner fra Øvregate.

Det er ikke lett og stå i det store krysset å se fortiden komme mot seg, og passere uten å se en middelaldrende mann som i 2004 står og ser et halvt århundre bakover i tiden. Den gang, for lenge siden, da han som gutt møtte virkeligheten hadde han ikke trodd at han mange år senere skulle skape seg et navn som han som går rundt i byen på leting etter noe som er borte for bestandig. Noen synes sikkert at han er en tulling, men det får de bare gjøre, for han klarer ikke å frigjøre seg fra sine røtter.

Han føler at han har trukket bort et forheng, noe som gjør at han ser noe som lenge har vært skjult. Det er nesten som å bruke pensel og palett for å skape et minnenes maleri.

I det Tedda har passert ham styrer han sine skritt oppover i Øvregate. Skrittene hans er lette nå, han kjenner gutten i seg, gutten som sammen med sin mor går for å kjøpe sko i butikken til Bentsen.

De ble stående en kort stund foran det store utstillingsvinduet. Vinteren var slutt og vårens nye skomoter var utstilt. Selv hadde han gått med støvler hele vinteren, men nå skulle han få nye «lave sko» som de kalte det den gang.

Lukten av nytt skotøy slo i mot dem når de gikk gjennom inngangsdøren. Skoesker var stablet i mange høyder, og nye sko var det overalt. Det sto speil helt nede ved gulvet og noen lave rare benker som man kunne sitte på mens man prøvde skoene. Å se på bena sine i de lave speilene var det helst damer som gjorde. En guttunge var ikke så opptatt av sine bens utseende på den tiden.

Rutebilen

Se dette bildet i full størrelse
 -  Kurt Stangeby lytter forgjeves etter lyden av bekken gjennom porten...

Kurt Stangeby lytter forgjeves etter lyden av bekken gjennom porten...

Skoene ble kjøpt og pakket inn. Damen bak disken spurte om han ville ha esken som de hadde lagt i. Det ville han gjerne for en skoeske kunne brukes til så mangt.

En rar følelse kommer over ham når han mange år senere i fantasien ser seg selv komme ut av denne butikken med en skoeske under armen. Tiden har gått fra dette butikklokalet. Skobutikken er borte for mange år siden og ingen slik butikk kunne ha eksistert under så små forhold i dag.

Huset og gården hvor denne virksomheten fant sted ser helt dødt ut. I vinduene hvor det en gang var en skoutstilling, henger det nå bare noen enkle bilder.

Han står utenfor den grønne porten og lytter. Det er helt stille. Ingen barn som leker i portrommet lenger. Bare en og annen bil som kjører oppover Øvregate. Det er ingen stor trafikk her lenger. Skilter forteller at det er blitt gatetun her.

For å se det som det var, må han lukke øynene et øyeblikk. Han hører plutselig en lyd som kommer mot ham . I det han åpner øynene får fantasien ham til å se det som forårsaker lyden. En stor rutebil kommer nedover gaten og kjører forbi ham. Den er hvit og har en underlig fasong. Foran har den en lang motorkasse hvor det framme på grillen er festet et «Volvo» merke. Ellers er halve bilen buss og den bakre halvdelen har lastekasse. Oppe på lasteplanet er det plassert mange melkespann. På siden er det et merke som forteller at rutebilen tilhører LFB, Lillesand Flakvannsbanens bilruter.

Frisørbytte

På trappen ut fra skoforetningen står en mor og hennes sønn og venter til rutebilen har passert. Deretter går de nedover mot Strygebolten og forsvinner ut av synsfeltet hans.

Livet er ikke som det en gang var. Han er ingen guttunge lenger. Ingen andre bestemmer om han skal gå på lave sko hele året. Hvis han vil det så gjør han det. Han har levd et liv og kan ikke gjøre det om igjen, dessverre. Slik er det bare, man må gjøre det beste ut av det.

Han er over livets middagshøyde og han er blitt tynn og grå i håret. En gang for lenge siden sviktet han sin gamle frisør. Helt fra han var ganske liten hadde han gått til Arne Knudsen nede i Vestregate. Samvittigheten plaget ham lenge, etter at han valgte å gå til den nye og unge frisøren som etablerte seg oppe i Øvregate på motsatt side av skobutikken. Men han var ung og hans jevnaldrende gikk til Jans frisørsalong. Hvorfor skulle han fortsette sammen med de gamle som gikk til Arne?

Samvittighetskvalene hans dukker opp igjen når han tenker på det. Nå må du gi deg med det der, sier han til seg selv, du er for gammel til slikt. Bygningen som huset Jans frisørsalong er nå bolighus med mange leiligheter. Frisørsalongen eksisterer ikke lenger, den ble lagt ned for mange år siden. Han måtte finne andre som kunne pynte på fjonene hans.

Sprøyter og bor

Se dette bildet i full størrelse
 - Øvregate Kurt Stangeby viser rester av trappen som fortsatt står, men inngangsdøren er fjernet...

Øvregate: Kurt Stangeby viser rester av trappen som fortsatt står, men inngangsdøren er fjernet...

For lenge, lenge siden, den gang han bare så vidt hadde begynt på vandringen gjennom livet, hadde foreldrene hans tatt ham med til doktor Lystrup hvis han var syk. Lystrup hadde kontor i Strandgata mener han å huske. Mange år senere var det distriktslegens kontor i Øvregate som ble stedet han måtte gå hvis sykdommen ble for streng.

Han kan fremdeles huske annonsene i Lillesands-posten. «Distriktslæge Eyv. Danielsen Lillesand. Kontortid 9.30 - 12.30 unntagen tirsdag og torsdag. Tlf. 390»

Dr. Danielsen var hans lege i mange år. En av grunnene til det var at Danielsen også var skolelege. Det var han som kom på skolen sammen med helsesøster for å sjekke mål og vekt. Dessuten skulle han gi de nødvendige vaksiner.

Hver eneste høst gikk han og gruet seg til to ting som skulle skje i løpet av skoleåret og det var Danielsens sprøytespiss og skoletannlege Mosgrens tannlegebor. Når sola hadde snudd på vinteren var som regel begge deler unnagjort og han kunne begynne å glede seg til sommerferien.

Danielsen var ikke den første legen som holdt til i kontorene i Øvregate. Dr Fossum hadde vært distriktslege før ham, og etter ham kom dr. Ytterdal. Historien forteller at det også har vært andre leger i dette bygget i riktig gamle dager.

Det store bygget i Øvregate har på mange måter vært Lillesands helsehus. Store deler av byens befolkning har vært innom husets fire vegger som barn. Her var det helsestasjon og helsesøsters kontor. Søster Berit ble en institusjon i den lille byen. Det er ikke få barn hun har vært i kontakt med og husker navnene på.

Etter at Mosgren hadde lagt ned sitt tannlegebor var det flere skoletannleger som avløste hverandre i Lillesand, men etter noen år ble det innredet en tannklinikk i andre etasje i helsehuset i Øvregate.

Når han står og betrakter den store trebygningen blir han klar over at det er noe som mangler. Inngangspartiet er ikke som det en gang var. Et stort rødlig trappetrinn er alt som er tilbake. Det er ikke få mennesker som har tråkket over terskelen og gått inn gjennom døren som var midt på langveggen som vender ut mot gata. Når man kom inn i gangen ble man klar over at legen satt til venstre og helsesøster hadde kontor til høyre. Innerst i hallen var det felles venteværelse.

Det var ingen timebestilling på den tiden. I venteværelset måtte alle tålmodig sitte og vente på tur. Men den gang, som i dag, lå det masse ukeblader på bordet i venteværelsene. Ingen «Se og Hør» riktignok men «Allers», «Kvinner og klær», «Alt for Damene» og mange andre. De som ikke ville lese kunne sitte og snakke med kjente som man alltid traff på venterommene.

Ventetiden kunne bli lang. Mange ganger kom legen i døren og ropte «vær så god» , eller «vær så god neste». Endelig, etter å ha vridd seg på stolen i lang tid, er det hans tur. Døra inn til legens kontor er en dobbeltdør hvor av den ene er polstret og dekket med brunt skinn.

Inne på kontoret finnes det mange instrumenter, servant, undersøkelsesbenk og mye annet. Legen hadde ingen datamaskin, men derimot en stor boks med kartotekkort. På pulten hans ligger det også en blokk og en penn. Alt må skrives for hånd. Til og med reseptene blir skrevet med legeskrift som bare damene på apoteket forstår.

Etter undersøkelsen sier dr. Danielsen at vi må nok ta en blodprøve. Også blodprøve da, det verste han vet. Men han er i gode hender for han blir sendt over gangen til søster Berit hvor han blir tappet for de nødvendige dråper.

Endelig ute i solen og Øvregate igjen. På den andre siden av gaten er et høyt gjerde som fremdeles finnes der. Men å høre fosseduren fra Sandsbekken kan man ikke lenger, den er borte. Han kan ikke skylde på at hørselen er blitt dårligere for det skal noe til å høre en foss som er lagt i rør.

Han blir stående litt ved gjerdet og tenke på legebesøket. Dr. Danielsen holdt sin legepraksis like ved i lang tid etter å ha sluttet som distriktslege. Han kan også huske legen som en mann som var ute på sin daglige spasertur langt opp i støvets alder.

Når de første frostnettene dukker opp om høsten, legger det hvite rimet seg som et lett slør over landskapet. Det er underlig å tenke på, men han føler at han har passert livets middagshøyde og opplevd alderens første frostnetter. Selv om et glemselens slør så vidt har begynt å legge seg over hans minne, så er det som med rimet, at solens varme fjerner det hvite teppet. Ved å vandre i sine gamle spor på leting etter sin barndom og ungdom kan han se minnene gjennom glemselens slør.