Lillesand By- og Sjøfartsmuseum presenterer gamle Lillesandsbilder:
For i 2022 har det vært historisk høye bensin- og dieselpriser i Norge. Mange har revet seg i håret over å måtte betale opp mot 28 kroner literen. På midten av 1960-tallet kostet diesel 17 øre literen og bensin 98 øre literen, og 1 krone i 1960, tilsvarer rundt 14 kroner i dag.
På 1950- og 1960 tallet var det 7 bensinstasjoner i Lillesand, de fleste i sentrum: på Tomta, Kokkenes, Storgaten, Viadukten, Lofthus, Tingsaker, Borkedalen. På den tiden måtte oljeselskapene søke om å endre pris på drivstoff. Dette førte til stabile priser på bensin og diesel, og ingen konkurranse på literpris, slik vi ser i dag.
Kundene var lojale, og bensinstasjonene ble en møteplass for ungdom og eldre. – Vi var innom Esso om kvelden for å se om det var noen kjensfolk der, og på søndagen gikk turen igjen innom Esso, hvor vi diskuterte helgens fotballkamper med Tom Modalen. Det var jo ikke så mange andre møteplasser for ungdom på den tiden, forteller Trond Denstad.
Og på Esso ble det ikke bare solgt bensin og diesel, men også sjokolade, is, brus, sigaretter og bildeler, og etter hvert små elektriske artikler. - Kundene var lojale, og mange eldre karer, som jobbet i byen, kom daglig inn for å slå av en prat, forteller Tom Modalen, som drev Esso fra 1965 til 1977, de første fem årene sammen med Toralf Thorkildsen.
Og Esso-stasjonen til Tom Modalen lå i krysset Storgaten/Vestregate, slik vi ser på bildet, ved siden av Lillesand Sparebank og Geheb. I dag er det parkeringsplass der, og Lillesand Sparebank planlegger nå utvidelse av bankbygget på tomten.
På Ketil Moes plass er det i dag parkeringsplass, og slik har det vært i 60 år. En liten snipp av plassen, oppover Østregate, har parkpreg. En mulig utbygging av Ketil Moes plass, er det i disse dager mange meninger om. Lillesand har denne plassen, som Oslo har Tullinløkka. Sistnevnte ligger nær Karl Johans gate, og med Universitetet og det tidligere Nasjonalgalleriet som naboer. Disse to plassene, i Lillesand og Oslo, kan på mange måter sammenlignes, fordi det begge steder har vært mange forslag og ulike meninger om hva de åpne plassene skal brukes til. Dette har vært med å bevare dem.
I Oslo førte konflikter og uenighet, og behovet for en åpen flerbruksplass, til at byens befolkning tok Tullinløkka i bruk, og dette ble redningen. Det ble spilt fotball der om sommeren, gått på skøyter om vinteren, og det var festplass hele året for store arrangementer som trengte en åpen plass. Da bilene kom ble det parkeringsplass. I dag er Tullinløkka en park, en grønn oase og et pusterom midt i byen, som skaper trivsel, og det takket være uenigheten om bruken av plassen.
Kanskje bør man i Lillesand tenke at Ketil Moes plass er en trivselsfaktor for alle i byen, og at det er viktig å ha slike bærekraftige fellesrom og møteplasser. Plassen kan ha et potensiale for at allmenheten kan ta den i bruk. Fremtiden kan være at ulike grupper og organisasjoner kan ha midlertidige utstillinger der, musikkarrangement, torv osv. Jeg merker meg at det er ulike meninger, men det kan være riktig å stille spørsmålene.
Lillesand har bevart sin byidentitet, og mange vil nok mene at å bygge ned en av de siste åpne plassene i Lillesand, er å ta «kvelertak» på en by som er godt bevart og attraktiv å besøke. For dersom Ketil Moes plass nå nedbygges, er det ingen vei tilbake. Kanskje vi heller bør overlate det viktige spørsmålet om bruken av den åpne plassen til nye generasjoner, på en måte som gjør at de selv kan ta del i den fremtidige byutviklingen i Lillesand?
Emma Elisabeth Vennesland
Bildet er hentet fra Lillesand By- og Sjøfartsmuseums sider på Agderbilder.no. Her er nærmere 3.000 bilder fra Lillesand digitalisert av Fotogruppen.
