annonse

Lillesands-Posten 9. april 1940

MINNESMERKE: MINNESMERKE: Det var polske Orzel som senket "Rio de Janeiro". Den polske ubåten var under engelsk kommando. (Foto: )

Krigen rykker oss nær 92 mann brakt i land fra torpedert tysk skip "Rio de Janeiro". 10 døde ført til Gravkapellet.

Gårsdagen vil nok minnes av alle dem som var i gatene og på brygga.
Tåketykke. Dyster grå tåkeull la seg tettere og tettere over by og havn. Det senket seg også tåke og dyster stemning over folk. Alle bar preg av å være gjestet av det grusomste alvor. Der var våte øyne, trette og engstelige ansiktsdrag.
Gru!... Det var kjensla av gru og sorg over en småbybefolkning som blei vidner til en av de mange grusomme scener i storkrigens hektiske og kyniske spill med menneskeliv.
10 minutter før klokka 13 hørtes sterke sprengsmell fra sjøen utenfor Justøya. Hus rista og ovner klirra. En ante at noe skjedde her utenfor. Sterkere ble denne anelse på bakgrunn av meldingen i kringkastningen om engelske åtgjerder i våre farvann. Henved klokken 14 ulte ei dampfløyte ustanselig på havna. Det var motorkutter "Lindebø" som stevnet mot land med reddede fra det torpederte tyske fartøy "Rio de Janeiro". Etterpå fulgte motorskøyter.

Langbrygga sperret

Politifullmektig Onsrud ledet arbeidet med landsetting av de reddede, sårede og døde tyskere. Byens biler møtte til hjelp, folk strømmet til i hundrevis. Langbrygga blei straks sperret av politiet. Motorkutter "Lindebø" la straks til kaia, og det viste seg at det var døde tyskere ombord. Kutteren blei sterkt skadet i eksplosjonen.
Etter det vi siden har fått meddelt, døde disse da kutteren ble skadd ved torpederingen.
I Arnevigskøyta var 2 døde, de døde på vei inn til byen. Skotta på denne skøyta var knekt, og styrehuset ramponert, og føreren blodig av skrammer i ansiktet.
Hardt sårede blei tatt under legebehandling. 10 døde blei kjørt på biler til Gravkapellet. Det var et ubeskrivelig syn.
Døde, lemlestede lå der med livbelter på. Blodige, med de grusomste skrammer og opprevne uniformer.
Etter det ordfører Rønnevig hadde bragt i erfaring ut på ettermiddagen var det 22 tyskere på Bondeheimen, 27 på Hospits Norge og 42 på Tingsalen. 1 lå da meget dårlig på J. C. Hansens kontor på Langbrygga.
Sanitetsforeningens medlemmer, assistert av speiderpikene, tok seg av mannskapene på Tingsalen med klær og mat.
Vi hadde på kaia en samtale med en av den tyske besetning. Han visste ikke ordet av før en granat slo ned på forskipet, det blei eksplosjon og skipet fikk slagside.
-Blei dere varslet?
-Jeg merket ikke noe varsel.
-Hvem senket skipet?
-En engelsk ubåt.
-Hvor stort var skipet?
-9000 tonn dw.
-Hvor mange mann var der ombord?
-Jeg vet ikke sikkert.
(Antagelig har der vært vel 300 ombord. Endel av de reddede ble straks bragt til Kristiansand. Likeså noen døde).
Vi talte også med en av dem som var med på ei fiskeskøyte og deltok i redningsarbeidet.
-Skipet hadde slagside da vi kom ut. Vi var bare 100 meter borte og så da en torpedo skjære like forbi skøyta. Det så ut som den traff tyskeren med roret. Det ble en fryktelig eksplosjon, biter og stykker og jernplater fauk i lufta, og de skadde også vår båt. Noen skott blei knekt og styrehuset ramponert, derav fikk jeg mine skrammer.
-Så De ubåten?
-Nei, merkelig nok.
-Kutteren der blei sterkere skadet. Var den nærmere enn dere?
-Nei, den var lenger unda, men det bar meir like på den.

Trykket stemning

En annen som deltok i redningsarbeidet sank 4 kvart mil av land.
De reddede tyskere blei av politifullmektig Onsrud og en tysk løytnant ført fra brygga til byen. De blei hilst med begeistrede tilrop av de tyskere som før var på Bondeheimen. De reddede fraus og noen var innhylla i ulltepper, de fleste gikk på strømpene og noen heilt barbeint.
Stemningen er, som ventelig er - trykket.
På Tingsalen kom vi i samtale med en ung tysker.
-Hvor lenge var De i vannet?
-2 timer. Det var kaldt.
-Og hvordan føler De nå?
-Det er godt å få varmt tøy på.

Godt humør

Til en annen skulle en tysker ha sagt at de kom fra Stettin og skulle vestover, og at de hadde 80 hester ombord.
Disse opplysningene tør vi selvsagt ikke stå inne for som heilt riktige. Offiserene var tause.
Ei dame som var med på hjelpearbeidet på Tingsalen sier at guttene var i godt humør, de var høflige og kjekke og så ut til å være i godt hold.
Folk i byen sto i grupper og talte alvorlig sammen om denne hending. Gatene var fylt av mennesker.

Gripende scener

Det var gripende scener da de døde og sårede blei bragt iland. Vi så at kameratene på kaia stirret alvorlig og prøvde å gjenkjenne de døde.Da en ung gutt blei ført i land hørte vi en ung tysker si:
-Ach, es ist der kleine...!"
-Kjente De ham? spurte vi.
-Ja, det var en i fra maskinen.
Fleire slike scener fulgte. Bil etter bil rullet bort i den tette tåke.
En flokk på ca. 60 reddede blei ført av politifullmektigen og en tysk løytnant. De fraus og kom i springmarsj.
Ved Bondeheimen gjorde de holdt og fikk vite at der var plass for tjue mann.
-Zwanzig mann hier!" kommanderte løytnanten og 20 tyskere løp opp trappa. Resten forsatte til Tingsalen.
I vinduene på Bondeheimen så vi seinere de unge gutter. Ei dame ga dem seinere 10 pakker cigaretter, de blei mottatt med begeistring.
Vi forsøkte igår kveld forgjeves å få noen opplysninger fra politifullmektig Onsrud. Han var da opptatt og kunne bare love oss en samtale seinere.
Ved 20.30 tiden kom en del busser med militære til byen for å føre tyskerne herfra. Hvor hen fikk vi ikke vite. De fleste sårede var sendt til Arendal.

Preg av alvor

Den 8. april vil nok ikke glemmes av de som var på brygga og i byen igår. Den dystre tåkeulla la seg tettere og tettere over byen. Alle bar preg av alvoret.
Der var våte øyne, trette, engstelige og bleike ansiktsdrag, med sorgfulle blikk fulgte enhver bil som rullet vekk med døde eller sårede.
Vi er blitt vidne til en grusom scene i storkrigens kyniske spill med menneskeliv.
Vi sitter igjen med ei kjensle at det skal hende meir.
Seint igår kveld blei opplivningsforsøkene oppgitt med den tysker som var lagt inn på J. C. Hansens kontor. Han blei bragt opp på Gravkapellet.

Mellomtitler er ført på i ettertid, og vi vet også at det var polske Orzel som stod for torpederingen og ikke en engelsk ubåt slik det ble antatt for 70 år siden.