Frihetsjubelen

For 75 år siden 22 mai 2020

I forvaring

Torsdag i forrige uke og natt til fredag ble ledende lokale N.S. menn tatt i forvaring. Politi og heimefrontsfolk var rundt i bil og hentet dem. Det ble en regulær spissrotgang. Og det får de finne seg i. Men derfor må ikke tilskuere henfalle til usømmeligheter, hvilket særlig en denne gang gjorde seg skyldig i. Vi forlanger all verdighet over frihetsjubelen.

De lykkelige dagene

Vårt rolige Lillesand bærer ikke så mange ytre merker etter krigen. Vi har sluppet bombing og krigsskade, men mennesker har vi mistet. Og krigens trykk på sjel og legeme har virket her som andre steder.

I den siste tid lå spenningen over oss, men vi visste at freden var nær. Det var blitt satt opp en radio med høyttaler på Posthuset. Hvis vi ikke fikk noe godt nytt der kunne vi i alle fall snappe opp nyheter på gatene.

Etter flere skuffende rykter uken forut kom kapitulasjonsbudskapet den 7. mai. Telefonen kimte mellom husene. Folk løp rundt i nabolaget i febrilsk gledesstemning. Flaggene sprang fram som av en trolleske. De vaiet fra de stenger som ennå sto eller som ble reist i all hast.

Vi undres på om det var så mange andre byer som var så tidlig ute med sine offentlige høyttalere? Mengden var i alle fall stor foran Posthusets høyttaler.

Plutselig dukket Grønn og Knudsen opp i sine gamle politikonstabeluniformer med løve og krone i lua. De ble mottatt med vill og høyrøstet jubel.

Senere i uken ble alt blendingspapir brent på et stort fellesbål på tomta. og lysene har flommet ut gjennom vinduene og i gatene

Annonser

Hospits Norge. Nye tider, nye folk. Vi må og skal fremover med målet: Et hotell som er byen verdig.

ADVARSEL: Det innskjerpes at den største forsiktighet må utvises ved funn av ammunisjon og våpen. Foreldre og lærere bes inntrengende om å advare barna. Politiet eller lensmannen må straks underrettes om slike funn. Lillesand Politivakt 16 - 5- 1945.

Flink og pålitelig hushjelp søkes. Einar Vennesland, Fossbekk. Har arbeidsformidl. godkj.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kan noen selge meg eller leie bort en sportsvogn for sommeren. Esther Engemyr Telefon 590 n.

17. mai

Lillesands-Postens omtale av 17. mai-feiringen 1945:

Endelig igjen feiret vi en fri og norsk nasjonaldag, for første gang siden 1939. Etter å ha feiret den i stillhet og i privat selskap i fem lange år kunne vi atter engang al dagen få sin friske, vakre ramme av vårstemning og jublende folkeglede. For 17. mai er folkets fest. Men disse lange fem år var det ikke oss selv som rådde i landet. Grunnloven var ikke vårt faste holdepunkt som vi kunne støtte oss til. Ingen nordmann hjemme kunne feire dagensom før med en tysk reichskommissar i Oslo.

Men i år har vi hatt vår generasjons mest historiske uke til opptakten, vi har marsjert i gatene og sunget våre nasjonale melodier og følt en ny mening i de gamle kjente ordene. Barna har sett vårt vakre flagg vifte og vaie som aldri før. De gikk vel også med de største forventningene til en dag som for dem bare var et fjernt minne og kanskje helt ukjent i deres korte livs erfaring.

Det var med en viss bitterhet vi konstaterte at regnet silte ned hele natten til 17. mai, og en liten fortvilelse var det nok også i mange små barnehjerter når dagen rant grå og trist. Reveljen gikk også sin runde uten noen større tilslutning. Likevel, det lysnet etter hvert, og da barnetoget fikk starte var det praktisk talt opphold. Folk var ute. Ingen barn kan jo holdes inne likevel. Finnes det noen større glede for dem enn barnetoget, de jubler sitt hurra og vifter sine små flagg selv om himmelen er grå. Det er en av de vakreste og mest rørende tradisjoner vi har nettopp dette, barnetogene i alle Norges byer hver 17. mai. Utlendinger som kommer hit opp og ser det for første gang blir slått og betatt av det vakre og uskyldige preg over en slik ny slekt som marsjerer frem i fri glede. Og vi følte det vi som så det igjen etter mange års fravær at tross alt så er det barnetoget som er den flotte starten på dagen, det er barna som skaper det umiddelbare som vi alle er besjelet av 17. mai mer enn noen dag ellers i året.

Barnegudstjenesten som er knyttet til toget er med å gi dagen det rette alvor og den rette stemning. Det er en fryd å se alle skoler komme inn under ledelse av sine lærere og ta plass mens alle flaggene legger en ny og uvant farverikdom inn i kirkens kjente miljø.

Ved middagstider lysnet været betraktelig og da vi stilte opp til folketoget var det varme i luften, og solen begynte å kikke frem. Det var riktig folksomt nede ved «Norge». Før starten kl 15 ved Minnebøssa talte sjømannssekretær Pettersen for sjømennene. I denne krigen hvor hvor vi utenfor landet har ydet så meget er det våre sjøfolk og vår skibsfart som har ydet den største innsats. Der har tyngden av våre menn utenfor landet hatt sitt yrke og i den mest prekære situasjonen for England og Norge – sommeren 1940 – var vår flåte med og bar, så krisen ble overvunnet. Vi er fra en sjøfartsby og mangen hustru og mangen familie her har i disse krigsårene hatt liten eller ingen kontakt med sin mann, sin far eller bror. Vi er derfor gjerne med og hylder sjøfolkene i takknemlighet for hva de har gjort for oss alle.

Folketoget var langt og lydig, ja en hadde riktig inntrykk av at alle vilde være med å marsjere, iallfall var det næsten ikke noen til å se på oss der hvor vi dro frem. Toget gjorde sin vante runde i byen, bare at ivi år for første gang fikk legge sluttmarsjen over den nye Kirkegaten til Brentemoen.

Skolegården virker litt naken og ukjent for oss, alle de store trærne er jo hugget ned. Men nye er plantet, og kommunearbeiderne er i fullt arbeide med å sette opp ny mur og legge ut større gatebredde så når det hele er ferdig skulle det bli friere og lysere enn tidligere.

Lærer E. Haartveit holdt en framifrå tale for dagen – som vi gjengir bruddstyrkker av annedsteds – og etter opptrådte begge våre sangkor og hornmusikken spilte. Hornmusikken har på utrolig kort tid klart å øve inn hele 17. mai programmet. Og hva er vel 17. mai uten musikken? De skilte seg med honnør fra jobben, og det nye innslag med to sangkor er en gledelig tilvekst til byens musikkliv. Vi har jo i lang tid heller ligget nede på det område.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Aftengudstjenesten i Lillesand kirke lå utenfor 17. maikomiteens program, men det gikk likevel inn som et ledd i dagen. Kirken var fylt til siste plass. Blant talerne var det sekretær Govertsen vi gjerne vil nevne spesielt. Han er som alle vet nylig sluppet ut fra Grini etter to års arrest, og kunne derfor med personlig erfaring uttale seg om forholdene der og om den aktuelle situasjon. Et slikt levende vitnesbyrd fra en vi alle kjenner er det beste reportasje som kan gis. Ordene – fedrelandskjærlighet og frihet – får en større mening og dybde, vi forstår hva offervilje er for noe. La oss håpe at vi ikke bare har fått 17. mai igjen, men en ny ånd i vårt folk, en vilje til å bygge opp i fordragelighet det krigen har revet ned. Så kan vi allikevel gå styrket ut av trengselstiden.