annonse

– Mer og sterkere fellesskap

jorunn
jorunn: Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius

Lillesands-Posten har utfordret seks personer til å dele sine tanker om 2016 med våre lesere:

I de samme dager som jeg på forespørsel fra Lillesands-Posten forsøker å samle noen tanker og ønsker for året som kommer og få dem ned på papiret, sitter jeg også på min jobb som fylkessekretær og skriver årsmeldinger for fylkeslagene. Søker opp datoer, tall og navn, beskriver arrangement og hendelser etter beste evne. På hjemmebane leter jeg i fotoarkivet på pc´en og prøver å finne frem til noen blinkskudd som jeg kan sette sammen til årets familiejulekort, eller til bildekalenderen jeg har tenkt å lage til besteforeldrene.Visst er det styrete, og jammen meg også tungtrådd å komme i gang med begge deler, men det er noe ved disse oppgavene som jeg liker. Jeg liker tilbakeblikket. Mimringen. Det å se at «så sannelig har ting gått litt framover i år også». Å gjøre opp status. Kanskje kjenne på litt vemodighet og av og til et stikk av sorg, men samtidig også fylles med litt forventning og tanker for året som kommer.

Kontrastenes tid

I desember er jeg som mødre flest, forsøker å balansere jobb og ærender med å skape gode tradisjoner og julestemning for mine. Og spesielt fryder jeg meg over julekortene med bilder av kjente og kjære som i økende takt mot Jul dumper ned i postkassa og som jeg med andakt henger på en snor i gangen med små klesklyper, som min egen lille julekalender. Jeg stopper stadig opp på vei ned trappa for å kikke litt ekstra på et kort, kanskje med bilde av et par sjarmerende småtroll i hjemmestrikk og nisselue, eller en collage av nabofamiliens gyldne ferieøyeblikk.

På omtrent samme tid dukker også alle de triste historiene opp i nyhetene; Historier om ensomme eldre, om sykdom og lidelse og barnefattigdom. Samfunnsbildet både nasjonalt og mer lokalt kjennes mer uoversiktlig og kanskje også mer skremmende enn på lenge; Flyktningkrise, terror og trakassering, klimakrise, oljekrise og arbeidsledighet, krevende kommuneøkonomi og snakk om å bygge storkommune?

Og innimellom blir vi så godt informert at det nesten kan bli litt i overkant. For hvordan kan vi vite om elendighet, kjenne til så mange utfordringer uten å se løsningene, og samtidig bevare framtidstro og ha håp og ønsker for året som kommer? Og man vil jo helst være positiv, må vite.

Takknemlighet

Jeg tror det handler om perspektiv. I et par år har jeg nesten daglig hatt gleden av å treffe en nabodame om morgenen ettersom barna våre slår følge til skolen. Jeg omtaler henne ofte som «den blideste dama i Lillesand». Og det slår ikke feil; hver morgen triller det noen positive ord eller bemerkninger ut av munnen hennes: «Å, så heldige vi er som har disse skjønnassene!», «Du, så godt vi har det vi som har jobber å gå til!» Og til tross for sludd og sur motvind på Bergstøsletta, kan jeg kjenne hvordan hennes takknemlighetserklæringer skaper gjenklang hos meg selv, og evner å løfte blikket mitt. Så ved inngangen til 2016 vil jeg velge meg et takknemlighetsperspektiv for mine håp og nyttårsønsker for samfunnet rundt meg.

Jeg er takknemlig for at jeg lever i et av verdens mest velfungerende demokrati.

Verden er som kjent inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og de siste månedene har denne også nådd oss i Norge og i Lillesand. Det kjennes overveldende og krevende for oss å håndtere, men det er likevel aller mest krevende for dem som er på flukt. Denne situasjonen setter unektelig oss nordmenn på prøve, her vi sitter på den aller grønneste gren. Men det er en prøve vi kan bestemme oss for å bestå. Vi må akseptere at de aller fleste av de flyktningene som kommer har et reelt behov for beskyttelse og vil få opphold, og at det derfor vil være helt avgjørende hvordan vi evner å møte dem. Jeg håper vi greier å møte dem med raushet og respekt, men også med forventning. Det er lett å bare se utfordringer og utgifter, å glemme at flyktningene også bringer med seg ressurser og at de aller fleste kommer med et ønske om å klare seg selv og å bidra. Jeg håper at vi alle i tiden som kommer uansett vil være villige til å gi noe av oss selv i møte med disse sårbare menneskene.

Jeg er takknemlig for velferdsstaten, og for kommunale tjenester som kommer oss alle til gode. Ja, kommuneøkonomien er anstrengt, og selv de av oss som er aldri så imot eiendomsskatten har vært nødt til å gjøre et unntak. Men jeg håper vi vil mestre balansen mellom nødvendige sparetiltak og det å påse at dette ikke rammer dem som tåler det minst.

Jeg er takknemlig for frivilligheten. For alle lag og foreninger, og for alle enkeltpersonene som legger ned en uvurderlig innsats. Mange oppgaver har det frivillige og ideelle arbeidet mye bedre forutsetninger for å løse enn hva det offentlige har. Bare tenk på viktigheten av frivilligheten i et folkehelseaspekt. Et oppvekstaspekt. I møte med behovene vi har, og som vi i fremtiden i enda større grad vil møte, innenfor eldreomsorg, integrering og inkludering? Måtte frivilligheten i Lillesand få fortsette å blomstre, for uten disse ildsjelenes innsats hadde Lillesand stoppet opp!

Jeg er takknemlig over å være folkevalgt. Over å sitte i et bystyre sammen med engasjerte og dyktige mennesker som forsøker å styre etter beste evne. Som sammen med de ansatte hele tiden forsøker å se frem i tiden og å finne de beste løsningene for utfordringer som kommer, enten det er såkalt «eldrebølge» eller befolkningsvekst.

Måtte vi i 2016 og i årene som kommer lykkes med denne planleggingen, og med å finne løsninger som kommer Lillesands innbyggere til gode.

Samtidig kan jeg jo ikke unngå å tenke at det sannelig ikke er så rart at Lillesand vokser, hvem kunne vel ikke tenke seg å bo i denne perla av en sørlandsby? Med sjøen og skjærgården, nærhet til alt man måtte ønske. Innbyggere med initiativ som er med og skaper et rikt kulturtilbud, og et koselig og innbydende sentrum. Rusler man gjennom byen en kveld i desember, må man virkelig medgi at vakrere julegate skal du lete lenge etter. Jeg er takknemlig for å bo i så vakre omgivelser, og slenger jammen meg inn et trivielt ønske om en strålende sommer 2016 med smeigevær og bådliv også.

Spennende nytt år

Jeg tenker at det nye året blir spennende. Lillesand har sagt seg villige til å være med i prosessen med å forhandle ny kommunestruktur. Det ligger utvilsomt gode muligheter i dette, men vårt hovedfokus må likevel være å sikre at våre innbyggere faktisk opplever å få et bedre tjenestetilbud i fremtiden, og at også Lillesands identitet bevares ved en eventuell sammenslåing. Jeg håper at innbyggerne vil oppleve at de blir godt informert og involvert, og at prosessen vil gi oss et godt beslutningsgrunnlag slik at vi klarere kan se hva som vil bli den beste løsningen for Lillesand.

Sørlandet som helhet går også spennende og utfordrende tider i møte. Når vi opplever nedgang i olje- og gass sektoren, setter det jo store krav til omstilling. Men her satses det nå på ny teknologi hvilket på sikt kan gi andre muligheter for næringslivet.

Det grønne skiftet står for døren, og hele samfunnet må være med på endringen for å få til en bærekraftig utvikling. Dette er kanskje enklere sagt enn gjort, men jeg er uansett takknemlig for at jeg opplever en økt bevissthet og vilje til endring i vaner hos menneskene rundt meg.

Ja, jeg er takknemlig. Og det betyr ikke at jeg ikke ser rom for forbedringer. Men jeg tror at takknemlighetens ståsted hjelper oss å løfte blikket – og med et større overblikk er det enklere å finne de beste løsningene for utfordringene som kommer.

Stå sammen!

Avslutningsvis vil jeg oppsummere mine ønsker det nye året i noen få ord: Mer og sterkere fellesskap!

Måtte 2016 bli et år med økt frivillighet og dugnadsånd og vilje til å inkludere.

Per Fugelli sa det så godt i en artikkel jeg leste for en tid tilbake: «Ikke vær en ener, men en som tar vare på flokken din!»

Eller som julens opphavsmann selv, Jesus, ba oss «Å elske vår neste som oss selv». La oss stå sammen og gå mobbingen, «utenforskapet» og ensomheten til livs!

Det finnes ikke noe sårere enn å bli holdt utenfor, å ikke bli sett og akseptert for den du er. Og her må vi alle bidra kontinuerlig. Det kan være nok med et smil, en invitasjon, en hilsen. Sånn at man vet at man blir sett, husket på og regnet med. Om det så bare er på lista over hvem man skal sende julekort til. Det varmer, og det gir en påminnelse av at du er en del av ett eller flere fellesskap, og det er nok derfor jeg lar julekortene i gangen henge til langt uti februar…

Jorunn E. Lossius

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på lp.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.