Ramadan i kristenheten

Ord for Askeonsdag:

I dag begynner fastetiden. For det er ikke bare onsdag, det er Askeonsdag. Med Askeonsdag innledes en ny fase i kirkeåret. Blikket rettes mot påske.

Fastetiden har dype røtter i kristenheten. Tidlig i kirkens historie ble natten til 1. påskedag gjort til den store dåpsgudstjenesten. De som skulle døpes, måtte gjennom en forberedelsestid. Det var tid for undervisning, bønn og faste. Dåpskandidatenes forberedelsestid ble etterhvert til alles forberedelse til påskehøytiden. Ordningen fikk sin form allerede på trehundre-tallet.

Fra Askeonsdag er det førti dager til Påskedag når søndagene holdes utenom. For kristne er søndagen alltid en Kristi oppstandelsesdag, - en festdag. Derfor skal det ikke fastes på søndager. Fastetidens lengde på akkurat førti dager har sine røtter i Israelsfolkets førtiårige ørkenvandring i Egypt og Jesu førti dagers lange kamp mot fristelser i ødemarken.

I norsk folkekirkesammenheng kan det nesten virke litt patetisk å kalle tiden frem til påske for fastetid. Vi faster jo ikke. Eller for å være litt mer presis: svært få av folkekirkens rundt tre millioner medlemmer faster.

Faste, det er noe muslimer driver med, tenker mange. De har sin Ramadan. Også den tradisjonen har dype røtter. Den går tilbake til sekshundre-tallet. Muslimenes Ramadan er altså tre hundre år yngre enn den kristne fastetradisjonen, men den holdes nok langt bedre i hevd. Gode muslimer følger fastereglene med streng disiplin. Under Ramadan skal det ikke spises mellom soloppgang og solnedgang.

Nå er det forskjell på fastedisiplin også innenfor kristenheten. Den romersk-katolske og Den ortodokse kirke legger mer vekt på fasten enn de kristendomsformer vi mest holder oss med her til lands. Vi legger ikke så mye vekt på kirkeårets vekslinger. Dermed går vi glipp av et pedagogisk hjelpemiddel i trosutøvelsen. Gjennom kirkeårets vandring i Kristi etterfølgelse finnes en veksling mellom smerte og glede, mellom kamp og triumf. Det speiler livets realisme. En trenger ikke å gi uttrykk for alt det som den kristne troen rommer ved alle anledninger. Den som alltid vil favne alt, risikerer aldri å komme ned til dybden i noe.

Askeonsdag er fellesstart for en verdensomspennende åndelig pilegrimsreise opp til Jerusalem. Alle troende utfordres til gjennom Bibelens tekster å følge Jesus på hans lidelsesvei opp til korset på Golgata. Det er kristen erfaring at samfunnet med Jesus i hans lidelser gir tilgang til store velsignelser. Vanligvis er ikke lidelser noe en skal oppsøke. Vi har ofte mer enn nok med å håndtere de lidelser som kommer til oss ubedt. Men med nærheten til Jesu lidelser er det annerledes. Denne nærheten gir kraft til å bære egen motgang og større evne til å være nær medmennesker som lider. Derfor er det god visdom i å søke inn i dette lidelsesfellesskapet.

Den gudstjenestelige markering av Askeonsdag har ulik form i de forskjellige kirker. Tradisjonen med å la seg tegne med et askekors i pannen lever videre i mange sammenhenger. Skikken har røtter i det bibelske uttrykket «å kle seg i sekk og aske». Det er ikke ment som et utvendig rituale for å stille ut sin fromhet for andre mennesker. Askekorset fjernes gjerne etter gudstjenesten, men da har det gjort sin gjerning ved å påminne om hva tiden frem til påske skal vigsles til. I kveld ringer klokkene i Høvåg kirke. Da kan alle og enhver starte fastetiden med askekors i pannen.

Leif Møller-Stray