Einar Blix døde 29. mai 2023, litt over 93 år gammel. Med han gikk en av de virkelige kulturarbeiderne langs Agderkysten ut av tida. Jeg var så heldig å få mange samtaler med Einar opp i gjennom årene, som oftest på bryggekanten på Kokkenes. Samtaler med en sjøens mann, en kjernekar som alltid var hyggelig og interessant å lytte til om sine erfaringer gjennom et langt liv.

Da jeg kom til Lillesand i 1968 var Einar en av mange kystfiskere som bodde i byen og i nærområdene omkring. Jeg husker på 1970-tallet da han drev med drivgarn fiske etter makrell i Skagerrak og rekefiske langs kysten, med Lista skøyta «Grynet». Da han stevna inn Lillesandsfjorden med nykokte reker om bord skyndte vi oss ned til Fiskebrygga for å få en smakebit.

Einar fortalte meg siden om sin tid som sjømann etter at han reiste ut som 15 åring i 1945. Som førstereisgutt rett etter krigen seilte han sammen med mange krigsseilere og måtte tidlige ta ansvar. Jobben i maskinen var hard og varm, men han fikk oppleve verden. Han seilte som smører, maskingutt og motormann. Han avslutta sin tid som sjømann i 1953, etter å ha avtjent 18 måneder i marinen.

Siden drev han som fisker og småbruker på Svinøya. Det kunne være lange dager på sjøen, men Einar var en arbeidskar. I alle år ble det årlig tatt 200 til 400 tonn ål på Agderkysten. Disse ble henta i skøyter, siden i tankbil, og frakta til Danmark. Det fungerte bra, men fra 2009 ble det totalforbud mot å fiske ål i Norge, men ikke i Sverige og Danmark. Fiskeriorganisasjonene tapte. Vi snakka mye om det, og Einar var lite blid på EU og norske myndigheter, departementer og direktorater. I Lillesand ble seks kystfiskere ramma økonomisk. Kun én fikk fiske 1500 kg til forskningsformål. - Det er like mye ål i sjøen nå som tidligere og skarven fråtser i ål, sa Einar. For tretten år siden var han skeptisk til hummerens framtid. Hummerbestanden var langt nede, men han hadde tro på bedring ved at minstemålet skulle økes og at forbudet mot å ta rognhummer ble overholdt. Einar fiska de seinere årene også leppefisk. Berggylt, grønngylt og bergnebb. De ble henta i tankbil på Langbrygga og transportert til lakseindustrien på Vestlandet for avlusning av laksen i merdene.

Einar levde i naturen og kjente kysten ut og inn. Jeg ble regelmessig oppdatert om kolonier av makrellterner, hettemåke, sildemåke og fiskemåke, hekkende havørn, hubro, siland og gravand. Og om den enorme veksten de siste femten årene i antall mellomskarv, blant annet på Ryvingen. Gleden var stor over å ha observert en teist unge, akkurat som i gamle dager. Svartbak som rovfugl var derimot et stort problem for andre fuglearter. Det samme gjaldt mink, men systematisk bruk av minkfeller bedret problemet.

Villsauen i Lillesandsskjærgården er med å sørge for at kystlyngheia blir skjøttet og i varetatt. Einar har med sin mangeårige sauedrift stor ære for det flotte kystlandskapet vi har i Lillesand. På mine sommerferier i Lillesand fikk jeg hvert år ny kunnskap av Einar om antallet sauer som gikk og beita på Skaurøya, Auesøya, Malmen og Svinøya, samt antallet vinterfora sau. Einar fiska torsk i ruser og disse ble holdt i merder. Riktig temperatur i sjøen, ikke over 23 grader pluss, var viktig for å sikre overlevelse av den fora torsken. Torsk er en god klassiker som julemiddag langs Agderkysten. Einar leverte nærmere ett tonn juletorsk til Fiskebrygga hvert år, og redda julemiddagen for min familie og andre innbyggere i og rundt Lillesand. Han ble flere år intervjuet om dette av NRK, og i 2020 var det et innslag på Dagsrevyen om «Einar (90) redder juletorsken». Journalisten spurte til slutt i innslaget: - Vi du holde på til du er hundre? Med glimt i øyet svarte Einar: - E holder på til e dauer.

En sjøens mann har nå lagt inn årene for godt. Takk for alle gode samtaler, Einar. Du vil bli husket. Fred over ditt minne.

Jompe