Å sette pris på natur er noe vi alle gjør. På ulike måter. Olje, energi og fisk er bærende element i vår økonomi, husene vi bor i er bygget på og med natur. Maten vi spiser er natur. Denne verdien kan man føre regnskap med. I tillegg er det verdi i naturopplevelser, nærhet til natur, enten det er i hagen din, ute i skjærgården, i skog og hei eller på fjellet. Med kjæledyret ditt, eller når du får se ville dyr på nært hold. Kanskje høste av naturens overskudd med børse, fiskestang eller bærspann? Denne verdien er vanskeligere å tallfeste. Kanskje er det først når vi opplever naturtap at vi virkelig forstår verdien av natur i seg selv?
Komikeren vekket folket
De siste ukene har mange flere enn «de vanlige mistenkte» diskutert naturtap, etter at NRK satte solid fokus på det; både i artikler og i programmet «Oppsynsmannen» med komiker Bård Tufte Johansen. Noen har hengt seg opp i at det måtte en komiker til for å vekke folk flest. Men det er ikke dumt i det hele tatt at vi fikk sett på dette med litt friske øyne. For når vi diskuterer natur og miljø blir det alltid skyttergravskrig mellom to tilsynelatende helt motsatte virkelighetsforståelser. Naturen er verken forbeholdt MDG´ere i lusekofte som bare vil verne eller blåskjortene som bare tenker «nytteverdi» og nærmest bokstavelig ikke ser skogen for bare trær.
Gjennom Allemannsretten er naturen et felles eie, uansett hvilket parti du stemmer på eller hvilken bakgrunn du kommer fra. Felleseiet må vi forvalte fornuftig. Blir det egentlig sommer uten at jeg får sette mine bare føtter på et soloppvarma svaberg? Gjennom årstidene er jeg ute i skjærgård, heier, skog og fjell – og har en helt utrolig stor glede av det. Da jeg for tre år siden opplevde å få et hjerneslag og måtte ligge innendørs og inaktiv i flere måneder på henholdsvis sykehus, rehabilitering og i stua hjemme var det dette jeg lengtet mest etter. Å få være ute. Kjenne vinden, regnet og sola på fjeset. Friheten i å kunne gå eller løpe på skogsstiene, være ute i båt og nyte naturen. Man vet ikke hva man har før man er i ferd med å miste det.
Den lokale naturen
Jeg har skrevet om Lillesand i seks av mine så langt sju utgitte bøker. Noe handler om lokalhistorie, lokal koloritt til fortellingene – og her har lillesands-naturen en stor rolle. En gang i tiden ble nærmest all skog her hogget ned for å kunne bygge skip. En gang i tiden ble hummer og ål fisket og eksportert til Holland og Danmark i så store kvanta at man trodde man hadde utryddet dem. En gang i tiden vandret forfatteren Knut Hamsun rundt i det som var igjen av Prestegårdsskogen og svermet og drømte seg fram til romanen Mysterier.
Hver vår fra mars til juni blir jeg barnlig glad når jeg kan fiske sjøørret. Ofte legger jeg til på rikmannsbrygger. Det undrer meg at de har fått lov til å bygge store palass som de bare er tilstede på to måneder i året. Heldigvis for meg er det fine brygger å fiske fra. Så blir de i alle fall brukt. For et par år siden sto alt dette – skjærgården og sjøørretbestanden i fare med ønske om oppdrettsanlegg midt i det mest sårbare området. All forskning og dokumentasjon er entydig på at oppdrettsnæringen er hovedårsaken til at hele den norske sjøørret og villaks-bestanden er i ferd med å dø ut (!) Det er dramatisk. Rømt oppdrettslaks, lakselus og sykdommer fra overdimensjonerte anlegg kjenner jeg veldig godt til fra min barndoms øy Frøya. Men heldigvis er Aust-Agder det eneste stedet langs kysten hvor det er få, eller tilnærmet ingen, oppdrettsanlegg. Dermed er sjøørret og laksebestanden god her.
Næring
De siste årene har entrepenører bygget næring ut av naturopplevelser. I Nord-Norge er hval-safari og fiske-guider snart en større næring enn vanlig hvalfangst og fiskeri. I Lillesand har man også fått fiske-guider, fiske-apper og naturopplevelse-næring. Den viktigste ressursen er sjø-ørreten. Folkene bak denne næringen skjøtter om sin viktigste ressurs ved også å tilrettelegge for reproduksjon i elver og bekkefar. Ofte med hjelp av skoleklasser som får en viktig utendørs skole-lekse. Det er en stor jobb, fordi det er gamle stengsler og lang tradisjon med tankeløs forurensning. Mange av elvene og bekkene er helt tilgrodd. Det er lillesandere som har bodd her hele livet men ikke opplevd å gå langs Moelva for eksempel. Det er nå i ferd med å bli mulig. Ikke-ødelagt natur er den fremste attraksjonen vi har å by på, både til turistene (en gammel erkjennelse i turistbransjen) men også for oss; de fastboende. Verdien i natur-glede er stor – og størst når det ikke skjer på bekostning av, men i samspill med, natur. Det er en større glede å høste et overskudd av hummer enn å vite at man utarmer bestanden.
Green bay prosjektet er også et godt eksempel på en ny næring – kjent i hele Norge – som skaper arbeidsplasser rett og slett ved å rydde og redde natur. Det er lov til å tenke nytt!
Ute på Justøya har Elin Eftevaag plantet grønnsaker. Det er lite nevneverdig tenker kanskje noen. Men det å dyrke til selvhushold kan være en svært viktig sak i dagens samfunn. Gleden vi opplever i vår egen hage, ved å så og dyrke selv, er grundig vitenskapelig bevist til å ha en stor effekt på psykisk og fysisk helse, i tillegg til miljø-effekten. Selvhushold er viktig i vår ustabile verden. Er det ikke nettopp dette vi må lære barna våre? Hva om vi fylte på med en rekke by-hager i sentrum av Lillesand? og på skolene? Er ikke det egentlig en uungåelig god idé (herved plantet)? Kunne vi bli kjent som den grønne (hvite) byen, eller som natur-byen?
Overdrevent vern?
Det virker som om «alle» snakker om Oppsynsmannen og NRKs oppslag om naturtap for tida. Men lokalpolitikerne i Lillesand synes ikke å ha fått det med seg? For midt i den mest debatterte saken for tiden bestemte de seg for å bygge en frisbee-golf bane på Skauerøya. Frisbee-golf er jo positivt i seg selv, men MÅ vi i (ærlig talt ganske lille) Lillesand ha TRE frisbee-golf baner? Og: MÅ det absolutt være ute i skjærgården i helt spesiell kultur og natur landskap. Det fins vel bedre idéer (dere får min idé over her gratis).
Det motsatte; overdrevent eller blindt vern kan også være negativt. Tvedestrandsfjorden er eksempelvis helt totalfredet. Ikke en gang barnehagebarn får lov til å fiske eller samle krabber og skjell i fjæra. Dermed risikerer man at en hel generasjon mister nærheten til naturen der. Ensidig vern og overdrevent bruk er begge to grøfter vi bør unngå hvis vi kan. Ensidig vern er ofte en reaksjon på lang tids uvettig forbruk av natur. (Enda en) frisbee-bane i skjærgården med bygging av broer mellom øyene og så videre, er lite fornuftig forvaltning av et felles eie. WWF kaller habitat- og natur-tap «et større problem enn klimakrisen»: det er tap av mangfold; insekter, fugler, dyr, flora og til sjuende og sist – en tapende menneskehet.
Tirsdag 27 februar inviterer Geir Werner Hagen og undertegnede – i samarbeid med Naturvernforbundet i Lillesand - til en filosofisk vinklet samtale på Hotell Norge om et tema som også her i Lillesand er svært aktuelt: hvordan er det vi setter pris på naturen? Og ja, spørsmålet har dobbel bunn…
Torolf E. Kroglund