For to uker siden var det felleskristen gudstjeneste i Lillesand. I stedet for å samles på hvert sitt sted på søndag formiddag, la byens menigheter glørne sammen og samlet seg til felles gudstjeneste i Lillesand kirke. Å gjøre det er helt etter boka. Med boka menes her Bibelen.

Kommende søndag står vi overfor Jesu siste vilje for hele kristenheten. Midt i Det nye testamentet møter vi det som mer enn noe annet er Jesu testamente. Her uttrykker Jesus sitt ønske om at alle hans venner på jorden skal være ett, slik han selv lever i enhet med sin Far.

Den enhet Jesus ber om for sine venner, går dypt, dypere enn det vi rent tankemessige kan forklare. Jesu disipler skal høre sammen i en enhet fordi de alle har den samme Far og har fått del i det samme nye livet ved Ånden. Det er Jesu siste vilje at denne enheten skal bestå.

Jesus kommer med dette ønsket i en ladet situasjon. Sammenhengen er Jesu øversteprestlige bønn.

Jesus ber denne bønnen før den grunnleggende kristne påske. Det var før han gikk til Getsemane-hagen, før korset ble reist på Golgata, før den forvirrende, men grensesprengende påskedag.

Bønnen kalles ”den øversteprestlige bønn” fordi Jesus ved sitt offer på korset erstatter det offer av bukker og okser som øverstepresten hadde båret frem i den gamle pakt. Jesus fremstår som den nye øversteprest som frembringer det endelige offer en gang for alle. I bønnen kommer Jesu sanne menneskelighet til uttrykk ved at han selv var urolig innenfor det som skulle skje. Han møter uroen ved å gi seg inn i bønn til sin Gud og Far.

Enda mer urolige var Jesu venner i denne situasjonen. De var fulle av angst med tanke på hva det skulle bli av dem når Jesus ble tatt fra dem. Jesus møtte deres fremtidsangst med forbønn. I den øversteprestlige bønn ber han for sine angstfylte venner og for deres fremtid.

Forbønnen gjaldt de venner som stod sammen med ham før korset ble reist. Men forbønnen gjaldt ikke bare de som sto der, - der og da. ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.” Jesu forbønn gjelder altså Jesu venner i alle generasjoner til alle tider.

I forbønnen oppsummerer Jesus sin gjerning. Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som var lydhøre for Guds ord og holdt fast på det. ”Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem.”

Bønnen slipper oss dypt inn både i Jesu forhold til sin Far og det forhold han vil ha til sine venner. ”Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik vi er ett.”

Kommende søndag vil hjelpe alle troende til å hvile i tryggheten ved å være i Jesu forbønn, samtidig som den inspirerer til å gå i forbønn for alle trossøsken etter Jesu forbilde.

I hver nasjon og stamme er kirken én på jord. Dens budskap er det samme, ett navn dens løsenord.

Én dåp, én tro, én Herre, ett håp den vandrer med, og ett skal brødet være som her det næres ved.

Leif Møller-Stray