SLITES UT: Tillitsvalgt ambulansesjåfør Lars Vereide ved ambulansestasjonen i Arendal sier de har for mange gjengangere de rykket ut til, som ikke får hjelp. Foto: Frank Johannessen

Ambulansearbeidere slår alarm: Noen ringer opp til seks ganger om dagen

(Agderposten) Ambulansearbeiderne ønsker en lavere terskel for å legge inn psykiatriske pasienter som ellers ender med å ringe ned nødtelefonen.

– Når vi har rykket ut til pasient X to-tre ganger på samme vakt fordi vedkommende sier hen vil ta livet sitt, blir det en holdningsslitasje. Det er gjerne de svakeste pasientene det gjelder, som faller mellom to stoler og ender opp med å redusere beredskapen i området, sier Lars Vereide, tillitsvalgt for Fagforbundets AMK- og ambulansearbeidere i Agder.

En runddans

Mange pasienter som ambulansearbeiderne mener trenger hjelp, blir etterlatt på utrykningsadressen etter tilsyn og avklaring med lege pr. telefon. Eller så tas de med til legevakt hvor de gjerne er ute igjen etter få minutter, ringer 113 på nytt og får nok et besøk av ambulansetjenesten.

– En evig runddans, som fra et ambulansefaglig perspektiv oppleves som både pasientfiendtlig, utmattende og unødvendig i et av verdens rikeste land, sier Vereide.

Nå roper han og kollegene på hjelp, på pasientenes, og egne vegne.

TRAVELT: AMK-operatørene i Lillesand opplever til tider mange oppringninger fra folk som gir unødvendige utrykninger. Foto: Anne Gro Ballestad

Et kjempeproblem

– Både politi, AMK og ambulansene havner i en skvis, fordi det ikke finnes et lavterskeltilbud innen psykiatri, som sikrer at de med psykiatriske problemer får hjelp med en gang. Det de tilbys i dag, er en samtale med en sykepleier neste tirsdag, sier Knut Tveiten, pensjonert ambulansearbeider og leder av Helsepartiet i Arendal.

Han mener problemene startet da de store psykiatriske sykehusene forsvant på 80-tallet og vi fikk det han kaller byråkrati-løsninger for de pasientene som sliter med både medisinske og psykiske problemer.

LITE HAR SKJEDD: Knut Tveiten i Helsepartiet vil løfte de svakeste pasientene frem. Foto: Elisabeth Grosvold

– Da ender du med å vurdere å selvmordssikre Tromøybrua, i stedet for å sikre at disse pasientene får en samtale med en lege, og kanskje blir holdt igjen på psykiatrisk avdeling i 24 timer. I stedet skriver de seg selv ut etter ti minutter, går hjem og ringer AMK igjen og sier de vil ta livet sitt, sier Tveiten.

– Trist

Vereide forteller om uverdige scener som kan utspille seg, bak i ambulansen:

– Jeg husker en pasient som virket psykotisk og uten mulighet til å ta vare på seg selv. Naboene ringte og vi tok henne med, naken på senga bak i ambulansen. Vi måtte bare kjøre runder i Arendal i to timer før vi fikk plass til henne på psykiatrisk avdeling, til tross for at fastlegen anbefalte innleggelse og hun var i et behandlingsforløp. Det er trist, sier Vereide.

Han understreker at akutt psykisk syke som ikke har vært gjennom systemet før, som regel får hjelp med en gang. Den vanskelige gruppen pasienter er ofte psykisk syke, som gjerne i tillegg har alvorlige underliggende sykdommer. På toppen av dette har mange også med store rusproblemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Avviser hjelp, men ringer

– Disse pasientene er på mange måter de mest sårbare i samfunnet og ambulansetjenesten rykker ut, ofte flere ganger i døgnet til de samme, som innad i psykiatrien har blitt beskrevet som direkte antiterapeutisk og dessverre sjelden fører med seg annet enn en velferdssjekk, uten at vi har noe å tilby i den andre enden, sier Vereide.

Han beskriver at det første som gjerne forsvinner hos disse pasientene, er selvinnsikten i egen helse.

Det han og Tveiten etterspør, er flere akutt-, korttid- og langtids behandlingsplasser. Og ikke minst en tettere oppfølging fra kommunene, og enklere og forbedret kommunikasjon mellom psykiatrien i spesialisthelsetjenesten og psykisk helsevern i kommunal regi.

– Kanskje vi må få en lovendring som gjør det mulig for mennesker uten selvinnsikt i egen helse å få behandling. Tvangsbruk er ikke greit, men kanskje nødvendig innimellom, sier Vereide.

I Norge er det et uttalt politisk ønske om å redusere tvang innen psykisk helsevern.