To like. Verdige. Gyldige. Men ikke likegyldige. To L er som står lent mot hverandre. Som holder hverandre. Varsomt og ømt, og likevel hugget i stein. Lofthus og Lillesand. En L og en annen L. Den ene står «på hauet». Og samtidig så er det en bue, som i en slags U. Et slags DU.
Og midt i, mellom L ene, er det en sprekk. Står du på den ene siden ser du ut mot Store- og Lille-gabet. Står du på den andre siden ser du inn på Skrivergården og Lillesand. Og sprekken mellom den ene og den andre L en slipper lyset inn. Sprekker er det overalt og det er alltid der lyset slipper inn, eller ut. Bare det uperfekte er egentlig perfekt.
Det ser ut som om den ene L en har den andre på fanget og den andre L en – den som står på hauet - lener liksom panna si på den rake L en. Hvem er den sterke av dem? Hvem holder hvem?
Er de egentlig to like? Finnes det egentlig to like?
Lofthus i lenker, dømt av loven. Fordi han kjempa mot urettferdighet. Det er urettferdig.
Mindre ulikhet er bærekraftsmål nr 10 i FN – og er dermed like viktig å kjempe for i dag som på Lofthus sin tid. Ulikhet er ikke det samme som forskjellighet. Forskjellighet er bra: og noe vi bør både dyrke og tolerere i mye større grad. Men selv om vi er forskjellige så må det være like rettigheter og like muligheter for alle i et demokrati. Vi må lage samfunn som inviterer alle forskjellige inn i like rammer. For å sitere Kong Haralds kloke ord fra 2016:
«Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting». Og her kan vi jo bare bytte ut nordmenn med lillesandere – og ta til oss dybden i det budskapet.
Det passer bra å reflektere rundt dette med en skikkelse som Kristian Lofthus. Han er kanskje ikke en typisk lillesander om man assosierer Lillesand med det konservative som man ofte gjør i dag. Historiebøkene forteller om en stri kranglefant og oppvigler. Men, en viktig en. En varsler, en kritiker, dissident, opprører – en som tør å si i fra om ulikhet, diskriminering og maktmisbruk.
Mye av det vi har lagt i dagen i dag, med frigjøring og feiring av selvstendighet fra kolonimakt eller også Nazisme har blitt re-aktualisert med fascismens uhyggelig sterke frammarsj igjen i Europa og i Amerika. Historien gjentar seg selv.
Hva er det da vi fortsatt kjemper for? Like rettigheter, muligheter, menneskeverd og kultur. Språk, historie, litteratur, tankesett og verdier blir enda viktigere å hegne om. Ikke for å stenge de andre ut, men heller for å invitere inn og dele, være raus og romslig. Forstå også at ingenting av disse immaterielle tingene er hugget i stein. Alt endrer seg hele tiden. Vi endrer oss også. Men noe er vel verdt å holde fast ved og ta med seg videre. Og kjempe for – i møtet med de som vil rive det ned, med tanker om det totalitære. Det totalitære hater mangfoldig kultur og vrir historiefortellingen til det som passer budskapet om en enhetlig og enkel forestilling. Men vi må være enige om å være uenige. Bryne oss på hverandre.
Det finnes ikke to (helt) like. Det er heller ikke målet. Men kanskje at vi er like verdige, likeverdige. Like gyldige, men ikke likegyldige.
To L er som holder hverandre. Lillesand og Lofthus. Monumentet har en svak bue som et spent seil med vind fra havet. Fra verden utenfor. Og symboliserer kanskje et stort og inkluderende VI?
To like, eller to ulike, det er felleskapet vi samler oss om i dag – og, forhåpentligvis alle andre dagene i året: Gratulerer med dagen, og… ta godt vare på hverandre!
Torolf E. Kroglund
Forfatter, litteraturviter og journalist