I år var det varaordførerens tur til å holde minnetalen 17. mai og legge ned krans på minnesmerket over de falne fra andre verdenskrig i Lillesand, samt blomster på minnesteinen for ubåten Orzel og politifullmektig Nils Onsrud.
Talen:
«Gratulerer med dagen alle sammen og takk til alle dere som på ulike måter bidrar til at denne dagen fortsetter å være så viktig i vårt demokratiske Norge.
Dagen er og skal være en gledens dag, en dag der vi feirer og bygger styrke og samhold. Så vet vi også at slike dager har et bakteppe der sorg og prøvelser er en tung realitet for mange mennesker.
Vi skal vise hverandre at alle skal være inkludert i dette samholdet. Vi skal se hverandre, smile til hverandre, ta hverandre i handa, klemme hverandre. Vi skal være hverandres medmennesker og medvandrere.
Jeg vil nå fortelle litt om min kusine Hanne. Hun hadde reist rundt i verden og holdt på med mange av de tingene som vi foreldre synes det er skummelt at barn og barnebarn driver med.
Nå var hun ferdig med utdannelsen og hadde fått jobb i et departement i Oslo. Om ettermiddagen den 22.juli 2011 stod hun i døra og ventet på å få en nøkkel fra en kollega. Akkurat da eksploderte bomba i regjeringskvartalet. Hanne ble bare 30 år. Tilbake satt en bror, en mor og en far som sammen med resten av familien opplevde at også vi plutselig betalte en pris for at vi vil ha et åpent og demokratisk samfunn.
Den gangen opplevde vi veldig sterkt at både familiens, lokalsamfunnets og nasjonens samhold var uendelig sterkt og inkluderende. Hatet og ondskapen som lå bak volden og drapene fikk ikke overtaket.
Vi ser i dag, både i Europa og flere andre steder, at ondskap, vold og drap er en del av virkeligheten, og disse onde makter må vi bekjempe. Vi må bekjempe dem om nødvendig med våpen i hånd hvis det skulle kreves av oss. Akkurat nå er det befolkningen i Ukraina som kjemper denne kampen, og vi skal fortsette å gi dem våpen til å stå i denne kampen så lenge det er nødvendig. En jeg kjenner sa at det er forferdelig at vi må sende våpen til Ukraina i krig, men alternativet er enda mye verre.
Min fetter, tante og onkel tok også opp kampen mot ondskapen som drepte Hanne. De fikk et stort pengebeløp i voldsoffererstatning og bygde et senter i Sør Afrika for voldsutsatte jenter. Hannes Shelter ble et sted der sårbare jenter kunne finne trygghet. Naboer, slekt, venner, foreninger, kor, lokalsamfunn og helt opp til store stiftelser fortsatte å støtte opp om dette arbeidet. Jeg har i disse årene vært revisor for regnskapet , og hvert år griner jeg meg gjennom denne revisjonen. Jeg blir berørt av å se hvordan helt vanlig folk gjør små og store grep for å hedre Hannes minne gjennom arbeidet i Sør Afrika.
Det står enorm respekt av hvordan min fetter, tante og onkel valgte en kjærlighetens og medmenneskeligheten vei gjennom den smerte som rasismens og ondskapens ideologi hadde påført dem.
Onkel døde for noen år siden. Jeg tenker nok at drapsmannen ikke bare tok Hannes liv, men også år av onkels liv.
Vi står her i dag og har ulike ryggsekker å bære på, men vi står her samlet. Vi skal aldri slutte å vende det andre kinnet til, men vi skal heller ikke vike tilbake for kamp når det er den eneste løsningen.
Vi hedrer i dag de som kjempet, vi hedrer i dag de som ofret, vi hedrer i dag de som stod opp for demokrati og frihet, vi hedrer i dag alle som har vist vei der likegyldighet, hat og mørke truet og fortsatt truer. Deres offer blir vår forpliktelse.
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!
Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Så feirer vi i glede vår frihet og vår 17. mai, men vi feirer det også med smerte og vemod, for alltid er det en pris å betale.»
Gratulerer med dagen alle sammen!
Geir Svenningsen
Varaordfører