GJENFORENT: Mira og Yafa har knapt forlatt pappas fang etter gjenforeningen i mai.

Født i Syria, gjenforent i Lillesand, men slutter aldri å drømme om Palestina

Rand Yanes og Menyar Mofleh drømmer om å vende tilbake dit forfedrene kom fra. Deres historie er helt i kjernen av konflikten mellom Israel og Palestina.

Døren åpnes av to små jenter kledd i vakre folkedrakter. De fniser og gliser, før de løper inn igjen til sin far. Moren står på gulvet og smiler.

De fikk nylig klemme han igjen for første gang på over to år, og nå slipper de han ikke av syne.

– De sitter på fanget hans hele tiden, og følger med han overalt. Jeg tror de er litt redde for å miste han igjen, sier moren.

Hun har lært språket og ser fram til å jobbe som farmasøyt i Norge. Han ønsker å drive sitt eget selskap. Døtrene går i barnehage og skole, har mange venner og føler seg glade og trygge. Det kan knapt bli bedre for en familie, som har opplevd krig og elendighet.

Likevel er det ikke her de vil bo. Om de fikk sjansen ville de pakket alt og reist i morgen. De deler sammen med millioner av flyktninger en drøm om Palestina. En drøm som aldri slukner.

Syria

Menyar Mofleh og Rand Yanes bor på Kirkekleiva i Lillesand. De sitter ved stuebordet og forteller sin historie. Han i sofaen, hun i stolen. Bordet er fylt med palestinske kjeks og kaker. Over vinduet henger et palestinsk flagg.

De forteller at deres besteforeldre var blant de over 700.000 palestinerne, som ble fordrevet fra sine hjem etter opprettelsen av staten Israel i 1948. De levde i havnebyene Haifa og Jaffa, men måtte flykte da krigen brøt ut. FN skriver at det førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet.

– Landet ble stjålet fra dem. De hadde ikke noe å beskytte seg med, da israelerne kom med sine raketter, geværer og bomber, sier Menyar.

Besteforeldrene reiste til Syria, hvor de levde i telt mens de ventet på å få reise hjem. FN hadde sagt at flyktningene måtte få returnere så fort som mulig, så de trodde oppholdet i Syria ville bli kortvarig. Det ble det ikke.

– Først var det bare telt, men så begynte palestinerne å bygge. Stein for stein, sier Rand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Leiren fikk i 1957 navnet Yarmouk camp, og huset på det meste 112.550 palestinske flyktninger. Den ble imidlertid hardt rammet av krigen i Syria, og i dag er det bare et par hundre personer igjen.

Det var her Menyar og Rand ble født. Han i 1979, hun ni år etter i 1988. De følte seg aldri hjemme der.

– Vi ble sett ned på som flyktninger. Vi kunne ikke kjøpe hus, eller få gode jobber. Vi hadde bare midlertidige dokumenter, ikke pass eller statsborgerskap, sier Rand.

Borgerkrig

Selv om de vokste opp i samme leir, skulle det ta lang tid før de møtte hverandre.

På 2000-tallet reiste Menyar til Emiratene for å jobbe i oljebransjen. Han begynte som regnskapsfører, men ble etter hvert nestleder og sikkerhetsansvarlig. I 2011 oppdaget han Facebook-kontoen til en ung palestinsk kvinne i Syria. Det viste seg at familiene kjente godt til hverandre.

– Vi ble forelsket i hverandre, og giftet oss i Syria i august 2013, sier Rand.

BRYLLUP: Rand og Menyar giftet seg i Syria i 2013. Foto: Privat

Hun studerte på den tiden farmasi på universitetet i Damaskus, men situasjonen var blitt farlig og ustabil. Borgerkrigen i landet hadde startet to år før, og Yarmouk-leiren var i 2012 åstedet for intense kamper mellom Den frie syriske armé og palestinske militante. Det var eksplosjoner og skyting, og raketter som tordnet i luften.

– Det var en veldig farlig situasjon. Om du ønsket barn, så var det ikke mulig å leve der.

Det var tungt å forlate foreldrene, men Rand visste at et krigsherjet Syria ikke var noe sted å stifte familie. To uker etter bryllupet satte hun seg på flyet til Abu Dhabi.

– Jeg var trist da jeg forlot Syria, for jeg hadde levd hele mitt liv der. Det var også grusomt å forlate familien min midt i en krig, sier Rand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Du følte det var nødvendig?

– Ja. Jeg angrer ikke.

Abu Dhabi

EMIRATENE: I seks år levde familien i Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater. Foto: Privat

I Abu Dhabi jobbet Rand på apoteket, mens Menyar sørget for at oljearbeiderne ute i felt hadde det de trengte og var trygge. I 2014 ble Mira (7) født, før Yafa (6) kom året etter. Rand holdt seg deretter hjemme med jentene.

De hadde det godt i Abu Dhabi, helt til den store oljekrisen rammet verden. Bransjen begynte å slite i 2014, men toppen kom ikke før i 2017. Til slutt mistet Menyar jobben.

Responsen fra myndighetene var brutal. Fordi mannen ikke hadde jobb, var ikke Rands visum gyldig lengre. Hun fikk en måned på seg til å forlate landet.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Syria var ikke et trygt land å reise til. Og mine syriske dokumenter var veldig svake, jeg kunne ikke reise noen steder, sier Rand.

Familien følte de kun hadde ett alternativ. Seks år tidligere hadde Menyars foreldre, søster og bror flyttet til Norge, og bosatt seg i Tønsberg og Skien.

– Hva hadde de fortalt dere om Norge?

– At Norge var det beste landet i verden. Veldig fredfullt, sier Menyar.

– De sa at de følte seg trygge her, at barna deres var glade og at de kunne skape et hjem her, sier Rand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Norge

Det var mørkt og kaldt ute da Rand og barna ble busset til asylmottaket. Rand fortalte barna at de skulle på vinterferie og bo på hotell.

– Min mann fikk ikke visum og kunne ikke bli med meg, så i begynnelsen var det tungt å være alene. Det var mange folk på mottaket, men de sa at det hadde vært verre noen år før (flyktningkrisen i 2015, red.anm.). Mine døtre trodde vi var på ferie, så de syntes bare det var gøy, sier Rand.

Etter ett år fikk Rand innvilget oppholdstillatelse. Hun ble bedt om å skrive ned hvor hun ønsket å bo, og valgte Tønsberg, Skien og Oslo.

– Lillesand var ikke på lista?

– Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg havnet her. Men det er fint her. Jeg liker det, sier Rand.

Familien søkte så om familiegjenforening, slik at også Menyar kunne komme til Norge.

– Det var ikke vanskelig, vi søkte bare på nettet, sier Rand.

– Jeg måtte bevise at jeg var hennes ektemann. De ba meg om bilder av bryllupet, våre døtre, bryllupsattesten. Jeg viste dem alt.

Prosessen tok ni måneder. I mellomtiden livnærte Menyar seg på småjobber i Abu Dhabi. Han sier det var en fantastisk følelse da familiegjenforeningen ble godkjent.

– Jeg ble veldig glad, og begynte å glede meg til å se mine døtre og min kjære igjen, og å møte mine foreldre, bror og søster. En veldig god følelse.

– Jeg savnet han så mye. Det var veldig vanskelig å være to år uten han, sier Rand.

VANSKELIG: Det var vanskelig for Rand å være borte fra Menyar i over to år. Her avbildet i Abu Dhabis ørken. Foto: Privat

Gjenforent

Selv om Menyar hadde vaksinert seg og tatt en negativ koronatest, måtte han på karantenehotell etter ankomsten i Norge i mai.

– Jeg skjønte ikke hvorfor, men sånn var reglene. Jeg så dem (kona og døtrene), men kun på avstand, sier Menyar.

Etter ti dager og to negative tester, kunne han forlate hotellet og reise til Lillesand.

– For jentene var det fantastisk å se sin far igjen, sier Rand.

– Hva sa de?

– De sa ingenting. De klemte han og kysset han, og det var åpenbart hvor mye de hadde savnet han. De sitter på fanget hans hele tiden, og følger med han overalt. Jeg tror de er litt redde for å miste han igjen, sier Rand.

UTROLIG HISTORIE: På grunn av noe som skjedde i 1948, bor familien i dag i Lillesand. Rand, Yafa, Menyar og Mira Mofleh har det godt i Lillesand, men det er i Palestina de har sine røtter.

For to uker siden møtte Menyar foreldrene, søsteren og broren igjen, for første gang på mange år.

– Faren gråt. Og Menyar er så knyttet til sin bror. Det var vakkert, sier Rand.

– Det er bare ett års forskjell mellom meg og min bror. Han er min sjel, sier Menyar.

Krig

Selv om gjensynsgleden var stor, ble mai også en tung måned for Menyar og Rand. De måtte se konflikten mellom Hamas og Israel blusse opp igjen. I løpet av 11 dager mistet 248 personer livet på Gazastripen, inkludert minst 66 barn. I Israel mistet 13 personer livet.

Aftenposten nevner israelske sikkerhetsstyrkers storming av al-Aqsa-moskeen under ramadan, som den utløsende årsaken til konflikten. Avisen peker også på utkastelsen av flere palestinske familier fra Sheikh Jarrah-nabolaget i Øst-Jerusalem. Jødiske familier hevder sin historiske rett til boligene, får medhold i Israels høyesterett og flytter inn.

Det var krevende for Menyar og Rand å skru på nyhetene og se rakettene og bombene regne over Gazastripen. Også de snakker om hendelsene ved moskeen og i Sheikh Jarrah.

– Det er ikke bra at de entret moskeen. Den tilhører ikke dem. Muslimer ble nektet å be, og slik startet konflikten. Det var bare for å gjøre muslimer og arabere sinte, sier Menyar.

The Guardian har publisert en video, som viser hvordan israelske styrker kastet sjokkgranater inn i moskeen og tok seg inn i bønnerommet. Den konservative amerikanske kommentatoren Ben Shapiro sier i sin podkast at de israelske styrkene ikke hadde noe annet valg, etter å ha blitt angrepet av Hamas-sympatisører og opprørere. Alon Roth, Israels ambassadør til Norge, skriver om det samme i en kronikk i VG.

Rand er ikke i tvil om hva som foregår.

– De har stjålet landet vårt en gang, og nå gjør de det igjen, sier hun.

Håp

Menyar og Rand merker imidlertid at ting er i ferd med å endre seg. De synes det er fryktelig hvordan folket deres lider og hvor mange som døde i den siste konflikten, men hendelsene i mai har samtidig gitt dem fornyet håp.

– I dag har alle en mobil, og alt blir filmet og vist på sosiale medier. Alle kan se hva Israel gjør mot vårt folk. Denne gangen protesterte til og med unge jøder i USA mot Israel. Det har ikke skjedd før, sier Menyar.

«De var bare barn», skrev New York Times, og plasserte sammen med den israelske avisen Haaretz 64 av de døde barna på sin forside. Utenkelig for bare noen år siden, mener Menyar.

– Folk bør lese bøker om Palestina og landets historie. Hvordan det startet, og hvem som var der.

Han sier det ikke handler om å ta over Israel, eller å gjøre Israel til en arabisk stat, men om rettferdighet for millioner av flyktninger.

– Vi er ikke imot noen religion, og dømmer ingen for deres religion. Kristne, jøder og muslimer er alle likeverdige. Vi er imot Israel, ikke jøder. Jeg ville aldri spurt deg om du er kristen eller muslim. Det som betyr noe er hvem du er som person, og hvordan du oppfører deg. Det må alle som leser denne artikkelen vite.

Følelsene rundt det som har skjedd i hjemlandet siden 1948 er sterke. De synes urettferdigheten er stor, og mange ting sårer.

– Som at det står Israel på Google Maps i stedet for Palestina, sier Rand.

Framtiden

Selv om tankene ofte er et annet sted, planlegger familien for en framtid i Norge. De er ambisiøse og villige til å jobbe hardt.

– Jeg ønsker å få en god jobb i Norge, basert på min karriere og all min erfaring. Jeg begynte å jobbe i 1999, for over 20 år siden, sier Menyar.

Han har store mål.

– Jeg vil ikke gå glipp av noen muligheter. Kanskje en dag eier jeg mitt eget firma? Ingen vet. Om du har håp og drømmer, så kan du oppnå mye.

Rand har fullført B1-språkkravet i norsk, og er i gang med B2. Målet er å fullføre farmasøyt-utdannelsen og jobbe på apotek.

De er takknemlige for alt Norge har gitt dem. Etter et helt liv som flyktninger, der de har blitt sett ned på og undertrykt, synes de det er rart å leve i et land som gir dem penger, bolig og rettigheter, og der de føler seg likeverdige.

Det at lærerne på Brentemoen behandler deres eldste datter like godt som de andre elevene, forbløffer dem.

– Norge er et veldig sjenerøst land, sier Rand.

– Dere gir fra hjertet. Dere smiler og er alltid snille, sier Menyar.

Døtrene har sagt at de liker Lillesand bedre enn Abu Dhabi.

– De føler seg trygge her. De er veldig glade og har mange venner. Det er det aller viktigste, at de har det bra. Det var et godt valg å komme til Norge, sier Rand.

GLADE: Mira og Yafa har lekestativer ute på platten i Kirkeheia. De trives veldig i Lillesand og har mange venner, sier foreldrene.

Vil hjem

Likevel vil de en dag hjem til Palestina. Tilbake dit forfedrene kom fra.

– Vi kommer alltid til å drømme om å dra tilbake.

Menyar forteller lidenskapelig hvorfor.

– Det er vårt land. Landet til våre besteforeldre. Ingenting kan sammenlignes med landet du kommer fra, sier han.

Besteforeldrene sluttet aldri å snakke om hvor flott landet var. Det store huset, den vakre hagen, skolen, nabolaget, oliventrærne.

Historiene og fortellingene går i arv. Drømmen og håpet går i arv. Rand har fortsatt dokumentene og nøkkelen til besteforeldrenes hus.

– Selv om vi reiser langt vekk, så vil vi ikke glemme vårt land, eller vår drøm om å bo der, sier Rand.

Over fem millioner

Menneskerettighetene sier at flyktninger skal få reise tilbake til sine hjem. Over fem millioner palestinere lever i dag som flyktninger, fordi Israel nekter dem retten til å returnere til sine hjem, skriver FN. Israel forsvarer seg med at kravet ikke har noe basis i internasjonal rett, at det må løses i forbindelse med en fredsavtale og at ordlyden i FN-resolusjon 194 ikke er tydelig nok.

«Refugees wishing to return to their homes and live at peace with their neighbours should be permitted to do so at the earliest practicable date», sier resolusjonen. Israelske myndigheter peker på at resolusjonen sier at flyktningene bør få returnere (should be), ikke at de skal.

Selv om situasjonen virker fastlåst, forteller Rand og Menyar om drømmen om Palestina til sine barn.

– Vi forteller dem at noen slemme folk tok vårt land, men at vi en dag skal vende tilbake, sier Rand.

Menyar synes følelsen er naturlig.

– Når du er hjemme, så kan du endelig slappe av. Da kan du være deg selv, slår han fast.

På grunn av noe som skjedde i 1948, bor familien i dag i Lillesand. For dem handler det om historie.

– Det er viktig at våre barn lærer det samme som oss. Det er viktig at de vet hvor de har sine røtter. Hvor de kommer fra.

Internasjonal solidaritetsdag for det palestinske folk

29. november er den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk. FN skriver dette om dagen og bakgrunnen for den første krigen i 1948:

«I 1977 vedtok FNs generalforsamling å markere 29. november som en internasjonal solidaritetsdag for det palestinske folk (Resolusjon 32/40 B). Datoen 29. november er dagen Generalforsamlingen i 1947 foreslo delingen av det historiske Palestina-området i to stater, en jødisk og en arabisk stat (Resolusjon 181(II)).

Avvisningen av FNs delingsplan utløste den første krigen i Israel-Palestina-konflikten, kjent som 1948-krigen. Den ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppsto ved avviklingen av det britiske styret i det historiske Palestina-området, dvs. området som i dag utgjør både Israel og de palestinske områdene som Israel har okkupert siden 1967 (Gazastripen, Vestbredden og Øst-Jerusalem).

1948-krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet og begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet. Krigen førte også til opprettelsen av staten Israel på 77 prosent av det historiske Palestina-området, i stedet for 55 prosent som var det FNs delingsplan hadde foreslått.

Det palestinske folket har ennå ikke fått en egen selvstendig stat. I dag lever de fleste palestinere enten under israelsk okkupasjon, eller som flyktninger fordi Israel nekter dem retten til å returnere til sine hjem (Resolusjon 194).»

Kilde: https://www.fn.no/om-fn/fn-dager/kalender/internasjonal-solidaritetsdag-for-det-palestinske-folk