Veteran: Lillesander Arne Cato Antonsen tjenestegjorde i Libanon i 88/89 og 90/91. Det har satt dype spor. Foto: Carl Christian Engstad

Har holdt ut mareritt, angst, panikk og selvmordstanker i 30 år

– Stillheten er verst, sier FN-veteran Arne Cato Antonsen. Lillesanderen er glad for den økte åpenheten rundt mental helse og selvmord.

Arne Cato Antonsen husker godt hva han følte da han bestemte seg for å begå selvmord.

Han kjente på en deilig lettelse. Endelig skulle han slippe alle lidelsene.

– Alt var klart, og jeg hadde bestemt meg, men så skjedde det noe. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke gjorde det.

Trenger du hjelp?

116 123

Mental Helse

Åpningstider: 24 timer i døgnet, 7 dager i uken

Nettsted: www.mentalhelse.no

Året var 2003, og Antonsen hadde lenge vært på bristepunktet.

Tiden etter hjemkomsten fra Libanon i 1991 hadde vært et langt, grusomt mareritt. Panikken og angsten gjorde at han kun sov i et par timer hver natt. Timene med søvn var fylt med mareritt.

I marerittene var han tilbake i fjellene, på grensa til Syria og Israel, omringet av soldater, skudd, raketter og eksplosjoner.

Flere nær-døden-opplevelser hadde satt dype spor.

Krig

Antonsen fikk tilbud om å tjenestegjøre i Libanon allerede under førstegangstjenesten i Harstad i 1978.

Det norske forsvaret skulle bidra med soldater til FN, som hadde etablert en observatørstyrke i grenseområdene mellom Israel og Libanon. Det hadde vært borgerkrig i Libanon siden 1975, og i 1978 grep Israel for første gang inn med tropper i Libanon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Antonsen stortrivdes under førstegangstjenesten, men valgte å takke nei. Han ville tilbake til Lillesand.

Mens han jobbet på Norton utover 80-tallet, fortsatte konflikten i Midtøsten. I 1982 invaderte Israel på nytt Libanon. Denne gangen ble de værende.

Den norske FN-styrken i Libanon trengte stadig flere soldater. Og ti år etter førstegangstjenesten kom forslaget fra to kolleger: «La oss søke!»

Denne gangen sa han ja.

– Ironisk nok var jeg den eneste som kom inn, for man måtte ha plettfri vandel. Jeg vet ikke hvorfor jeg søkte. Jeg ville vel bare gjøre noe nytt.

I 1988 reiste han på sin første utenlandskontingent.

– Vi trente i to uker, og så var det avreise. En haug med unggutter. Vi hadde ingen anelse om hva som ventet oss, eller hvor farlig det var der nede. Vi ble ikke fortalt noen ting.

Stram soldat

På bildet smiler han. En stram soldat med blå vest, grønn natogenser og grå caps. AG-3-en henger rundt skuldra, men høyrehånda holder uansett godt rundt våpenet. Venstrehånda hviler på beltet.

For tre tiår siden: Det er vanskelig å forestille seg de lidelsene den unge mannen skal igjennom de neste tiårene. Foto: Privat

På et annet bilde holder han en ung, libanesisk gutt i armene. Gutten har fått låne capsen. Den tjukke barten, som sikkert mange menn misunte, skjuler overleppen.

– Det var sunnimuslimer som levde i byen, hvor det bildet ble tatt. De var veldig høflige, og ba oss alltid inn på kaffe og te.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ung, kjekk og sterk. Det er vanskelig å forestille seg de lidelsene den unge mannen skal igjennom de neste tiårene.

– Jeg merket det ikke der og da, men nesten med en gang etter hjemkomsten begynte marerittene. Det er stillheten som er verst.

Nær døden

Den første kontingenten varte i sju måneder. Etter seks måneder hjemme reiste Antonsen ned for sin andre kontingent.

Hans andre opphold hadde ikke vart lenge, da Gulfkrigen brøt ut og førte til økte spenninger i området.

– Vi merka det på panikken som spredde seg på israelsk side. Vi så scudrakettene fra Irak fly over oss og slå ned i Israel. Også PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) lå og hamret granater inn i Israel, og Israel tok igjen med panservern og fly. Det smalt hele døgnet.

– Hva måtte dere gjøre?

– Vi kunne bare ligge der. Vi fikk utdelt jodtabletter og vernedrakter, for ingen visste hva som var på tuppene av scudrakettene. Vi følte oss ganske hjelpeløse.

Frykt: De norske soldatene fryktet kjemiske angrep fra Irak mot Israel under Gulfkrigen. De fikk utdelt vernedrakter. Foto: Privat

Alarmen gikk ofte, og det ble mange skarpe oppdrag på Antonsen. Han husker spesielt godt et oppdrag, som varte fra klokken 01 på natten til klokken 16 på ettermiddagen.

– Da var det tre selvmordsbombere, som løp gjennom vårt område. Israelske soldater skjøt to av dem. Tredjemannen løp inn til oss, og da kom israelerne etter med full styrke og skulle finne han. Da var det hett.

De norske soldatene satt opp en lastebil, for å blokkere veien for de israelske styrkene. Israelerne dyttet den lett unna med en tanks.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Da var det så hett og spent der, at vi fikk ordre om å gå i stilling og være forberedt på kamp.

Antonsen var ofte redd. Og spesielt denne gangen.

– Da vi lå der i stilling, så var jeg så redd at jeg tisset på meg. Det var en konstant frykt for å miste livet.

NRKs dekning av denne hendelsen ligger på YouTube. Det gjør også dekningen av gasseksplosjonen 27. februar 1989, da fire soldater ble alvorlig skadet.

– Jeg sto inne på kjøkkenet, og så smalt det. Alt var bare flammer. Jeg løp ut riktig dør. Hadde jeg løpt ut den andre døra, hadde jeg ikke levd i dag. Mer husker jeg ikke.

En annen nær-døden-opplevelse, involverte en veibombe.

– Hver morgen sjekket vi veier for veibomber. Vi klarerte veiene, slik at de var sikre før morgentrafikken. Én morgen, etter å ha sjekket veiene, tok jeg meg en røyk. Jeg så ned, og oppdaget noe plastikk ved beina. Jeg skrapte vekk jord og sand med bajonetten, og da kom bomba til syne.

Den aktuelle veibomben kunne bli fyrt av enten med signaler fra samband, eller med en detonator. Antonsen kom seg unna, og bombetroppen ble tiltalt.

– Det var et utrolig smell. Da jeg kom tilbake til leiren, slo det meg hvor nært døden jeg egentlig hadde vært. Det er noe som fortsatt plager meg.

Psykologen i leiren var ikke mye til hjelp, forteller Antonsen.

– «Hvordan går det?» spurte han. «Det går greit». «Drikker du mye?» «Ikke mer enn andre.» Det var hele samtalen.

Mareritt

21.600 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fra 1978 til 1998. 140 av dem holdt ikke ut livet etter å ha kommet hjem til Norge.

«Veteraner som tjenestegjorde i Libanon i perioder med høyt konfliktnivå har høyere selvmordsrate enn folk flest», konkluderte Forsvarets forum i 2017.

Redd for å legge seg: Hjemme i Lillesand ble Antonsen redd for å legge seg. Alt av stille øyeblikk tok han tilbake til Libanon.

Hjemme i Lillesand klarte ikke Antonsen å finne fred. Alt av stille øyeblikk tok han tilbake til Libanon.

– Jeg ble redd for å legge meg, for med en gang jeg lå i senga begynte kroppen å jobbe. Jeg lå og lyttet etter fiender og raketter.

Marerittene gjorde at nettene ble korte.

– Fra 1991 til 2007 sov jeg i snitt to timer hver natt. Jeg slet med panikk og angst.

Endelig hjelp

Han var utslitt, både fysisk og psykisk. Etter at han holdt på å begå selvmord i 2003, begynte han omsider å få den hjelpen han trengte.

– Jeg knakk sammen på jobb. Jeg fortalte sykepleieren på arbeidsplassen om mine planer, og hun ringte legen min. Legen ba meg komme ned i full fart. Da ble apparatet satt i gang.

I 2007 ble han sykmeldt og i 2011 ufør. Vendepunktet kom da han hadde to av de verste dagene i sitt liv.

– Jeg snakket i to dager med en av Norges dyktigste psykologer. Samtalen med han er noe av det verste jeg har opplevd, for han fikk alt ut av meg. Jeg kastet opp, gråt, kjeftet og var sint. Jeg kan ikke tro det selv. Etter to dager sa han: «Jeg beundrer at det er liv i deg».

Stiftet familie

Samtidig som han slet, stiftet Antonsen familie. Kona møtte han i 1992, og året etter fikk de tvillinger.

– Da ungene var små, følte jeg at jeg satt og holdt meg i et hårstrå til de hadde lagt seg og jeg kunne knekke sammen.

– Hvordan merket familien din lidelsene?

– Jeg var flink til å skjule det. Men de merket på meg at jeg ikke hadde det godt, og jeg har pratet mye med dem og forklart hva jeg har vært gjennom.

Før Antonsen møtte kona, brukte han alkohol i kampen mot angsten og de vonde følelsene. I dag rører han ikke alkohol.

– Hun har betydd alt for meg.

Deler erfaringer

Antonsen sliter fortsatt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Mørket som har hengt over han i 30 år, nekter å slippe tak.

Nylig kjøpte han en rullator, som hjelper når de vonde følelsene strømmer på.

– En enkel tur til butikken kan utløse angsten og panikken. Rullatoren har sånn sett vært briljant, for jeg klarer ikke å gå en meter når panikken inntreffer.

– Hva skjer da?

– Da begynner jeg å hyperventilere. Pulsen stiger og alt stopper opp.

– Du har lært deg å takle det?

– Jeg håndterer det til en viss grad. Det går greit, men det er stunder der jeg knekker sammen. Spesielt når jeg er alene hjemme, så kan tankene og redselen begynne å komme.

Den faste gjengen på kafeen merker når han har en dårlig dag.

– Jeg forsøker å prate om det så mye som mulig, men jeg vet det er vanskelig for andre å forstå hvordan jeg har det. Men man kan ikke sitte og trykke på det alene.

Han er åpen om sine erfaringer, for å fremheve hvor viktig det er å oppsøke hjelp.

– Jeg tenker det kan være godt for andre å innse at vi er mange som sliter.

Vanskelig: Antonsen ønsker han hadde løsningen på hvordan man kan fange opp og hjelpe dem som trenger det.

Større åpenhet

Antonsen setter pris på åpenheten som har preget samfunnet, i tiden etter Ari Behns selvmord første juledag.

Han skulle ønske at oppmerksomheten rundt mental helse og selvmord var like stor hele tiden.

– Det blir blåst opp når en kjendis begår selvmord, men det varer ikke så lenge.

Selv har han mistet flere kamerater, som også tjenestegjorde i Libanon, til selvmord.

– Det vanskelige er at du kan ikke se på noen at de har tenkt til å begå selvmord. Man kunne gjort så mye, om man var i stand til å tolke signalene.

– Hvordan reagerte du, når du fikk høre om en medsoldat?

– Nei, hva skal du tenke? Det er forbanna trist, men du skjønner hvorfor. Det er vanskelig når livet ikke er noe gøy lenger. Når en ikke har det godt og alt er mørkt. Det gjør noe med sinnet.

I 2018 begikk 469 menn og 202 kvinner selvmord i Norge, det høyeste tallet siden 2001.

Antonsen ønsker han hadde løsningen på hvordan man kan fange opp og hjelpe dem som trenger det.

– Jeg tror vi bare må være mer oppmerksomme på hverandre. Spørre hverandre hvordan vi har det.

Under en drosjetur nylig merket han at sjåføren var uvanlig stille.

– Jeg følte at det var noe som ikke stemte. Neste gang jeg tok drosje, så pratet jeg med han og spurte hvordan han hadde det. Han ble så glad. For han slet. Han holdt seg på rommet sitt og turte ikke å prate med folk. Han trengte å snakke med noen om det.

Vi må vise at vi bryr oss, oppfordrer Antonsen.

– Spør litt mer. Ikke sånn: «Hallo, har du planer om å ta livet ditt i nærmeste fremtid?» Men spør hvordan andre har det, hvordan de føler seg. Med noen enkle ord kan du vise at du bryr deg.

Mørke: Antonsen hører mange misoppfatninger om selvmord. Hans eget mørke henger over han og nekter å slippe tak.

Sinne

Det finnes mange misoppfatninger om selvmord og psykiske lidelser.

Antonsen har hørt mange av dem etter Ari Behns selvmord.

De kan gjøre han rasende.

– Det verste jeg vet er folk som legger skylden på dem som begår selvmord. Folk spør hvorfor Ari Behn ikke kunne vente til etter jul. Da blir jeg så sint. Det er ingen som bestemmer at de onsdag om en uke skal ta sitt liv. Det er noe du tenker og sturer på lenge, og så plutselig slår det deg: «I dag er det over».

– Det er en mangel på empati?

– Ja. Folk stiller spørsmål med hvorfor folk begår selvmord, metoden de bruker og stedet de velger. «Hvorfor gjorde han det der, i stedet for langt inn i skauen?» har jeg hørt folk si. Det er ikke sånn det fungerer.

Ikke skapt for krig

Hjemme har Antonsen bilder av dem han tjenestegjorde med, både i 88/89 og 90/91. Flere av dem er ikke blant oss.

Holdt ikke ut: 21.600 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fra 1978 til 1998. 140 av dem holdt ikke ut livet etter å ha kommet hjem til Norge.

Han tenker ofte på hvorfor noen kommer hjem tilsynelatende uanfektet, mens andre må holde ut det verste mørket.

– Vi har pratet mye om det. Noen mennesker klarer å legge det fra seg ganske fort. Jeg er et veldig følsomt menneske. Jeg tenker ofte på personen jeg var før. Da var jeg alltid glad, nå er jeg bare glad innimellom.

På senga hjemme ligger flere Donald-pocketer. Det hjelper å lese om Donald, Onkel Skrue og de andre karakterene i Andeby før leggetid.

Der er det ikke mye krig å finne.

– En ting er jeg sikker på, etter alt dette. Mennesker er ikke skapt for krig.

Med gutten på fanget: Denne gutten fikk låne capsen og vesten til Antonsen, før bildet ble tatt. Hvordan lokalbefolkningen i grensebyene ble behandlet, plager Antonsen fortsatt. Foto: Privat