FARGER, FEST OG MORO: Kjønnskreative barn som får være seg selv lever, sier Farrah Løvdal. Denne måneden feires Pride. Foto: Carl Christian Engstad

Hennes barn skiftet kjønn

Farrah Løvdal er mor til et barn født i feil kropp. Hun mener fordommene mot transkjønnede barn vitner om usikre mennesker, som sliter med seg selv. Målet er at barn med kjønnsinkongruens skal få den behandlingen de trenger.

Ukens navn

Navn: Farrah Agnew Løvdal

Alder: 43 år

Sivil status: Gift

Yrke: Operativ leder, tidligere revisor

Du er mor til et barn født i feil kropp med diagnosen transseksualisme. Hvordan er det?

For meg har det vært en veldig naturlig prosess, for jeg merket at mitt barn ikke trivdes. Han ble født jente, men er nå gutt, og det var en veldig lang prosess, der han selv måtte komme til den konklusjonen at han ville skifte kjønn. En psykolog fortalte at jeg ville oppleve sorg, og føle at jeg mistet et barn og fikk et annet, men det har jeg ikke gjort. Barnet mitt er fortsatt den samme. Det var bare utseendet som endret seg, og det gjør det jo for alle.

I mars skrev du leserinnlegget «Vær åpen for de vakre nyansene», som respons til Ingelinn Lossius Skeie og hennes protest mot skolenes læreplan om kjønnsidentitet. Hvilke reaksjoner fikk du?

Det var kun gode reaksjoner. Veldig mange meldinger privat, med takk og støtte. Den gode mottakelsen er grunnen til at jeg nå velger å gå enda mer offentlig ut. Jeg har sendt e-poster til Lillesand kommune, skolene i Lillesand og Agder fylkeskommune, for å høre om de har behov for mine erfaringer som mor. Jeg har fått mange svar, men merker at det er en betent sak i Lillesand etter det som skjedde på Tingsaker skole. De i fylket er mer åpne.

Betent på hvilken måte?

Det virker ikke som skolene har lyst å ta tak i dette, og det synes jeg er synd. Det er ikke annerledes enn å lære om etikk og religion, og om å ha forståelse for at vi er forskjellige. Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig for lærerne, med tanke på hvor sterke reaksjonene ble i mars.

Motstanden mot ideen om at det finnes flere enn to kjønn virker å være stor i enkelte kretser. Hvorfor tror du noen blir så provosert av dette?

Jeg tror mye handler om manglende kunnskap. At en er redd, og ikke vet hva det handler om. Men for den det gjelder og familien rundt, så er det helt naturlig. Det er veldig misforstått at noen våkner opp en dag, føler seg som et annet kjønn og så blir alt endret. Slik fungerer det ikke.

Noen barn føler seg ikke slik verden oppfatter dem. Hva handler det om for din del?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For meg handler det om at alle er individer, med rett til frihet og det å bli akseptert. Du kan ikke tvinge folk inn i båser, for det er da du får angst og psykiske problemer. Vi legger nok forventninger og press på barn og unge allerede. Vi sier hvordan de skal kle seg, oppføre seg, prestere på skolen og på fritiden. Barn som er født i feil kropp får dermed en ekstra belastning. De utvikler seg ikke som de føler seg, og det er svært tungt.

Hvordan merket du det på ditt barn?

I ti-elleveårsalderen begynte han å føle seg ubekvem. Da puberteten kom gikk han fra å være et åpent og positivt barn, til å synke helt sammen og gjøre alt for å skjule seg og sin kropp. Det var som å se en blomst visne, når det egentlig skal gå motsatt vei.

Noen påstår at det er altfor enkelt for barn og unge å skifte kjønn og identitet. Kjenner du deg igjen i det?

For oss kom diagnosen etter utallige samtaler på Rikshospitalet og lange utredninger over en årrekke. Tro meg når jeg sier at ingen foreldre ville satt sitt barn i en slik situasjon, om det ikke var helt nødvendig. Det kan sammenlignes med kreftbehandling. Det å ta cellegift er en umenneskelig påkjenning for den som får det, men vi ville ikke latt være. Enten kan du støtte barnet ditt, eller la barnet visne hen og i verste fall begå selvmord. Da er ikke valget vanskelig.

Du er med i Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI), som i disse dager lanserer en aksjon om hvor viktig det er at barn og unge får riktig behandling. Hva innebærer det?

Vi ønsker et helhetlig, forsvarlig og tilgjengelig helsetilbud, basert på medbestemmelse, respekt og internasjonal forskning. Et kjønnskreativt barn, som de kalles, kan blant annet få pubertetsblokkere, for å utsette puberteten. Etter hvert kommer større kjønnskorrigerende operasjoner, som ikke er noen lett sak.

Det er ikke noe familier tar lett på?

Absolutt ikke. Jeg har snakket med andre foreldre med kjønnskreative barn, som er fortvilte og livredde for at samfunnet vil ekskludere barna deres. For det er de voksne som er verst.

Det er lett å finne hat og fordommer mot transkjønnede, spesielt på sosiale medier. Hvordan er det for foreldre å få høre at barna deres er syke? Hvordan holder dere ut alle de transfobe uttalelsene?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg synes mest synd på de personene, som ikke evner å ta innover seg alle fargene og nyansene vi har i samfunnet. Jeg putter dem i samme bås som rasister. Jeg tenker at de har mindreverdighetskomplekser, og sliter med seg selv. Enkelte må være veldig usikre på sin egen identitet, når de føler seg så truet av andre.

Familiene med kjønnskreative barn er noen av de sterkeste menneskene jeg har møtt, og noen av de frieste. De gjør at du forstår hvorfor Pride handler så mye om farger, fest og moro.

De lever?

De lever, ja! Det er trist at enkelte ikke gleder seg over den friheten.

Hvordan ser du for deg utviklingen framover?

Jeg håper vi alle en dag er likeverdige, og ikke lenger forsøker å forme andre slik vi tenker de bør være. Det hadde vært så deilig å leve i en verden uten fordommer. Jeg mener ikke at alle skal like hverandre, men vi skal vise hverandre respekt og unngå sjikanering og trakassering. Det er utopi, men det er lov å håpe.

Ti kjappe

Film: «Cutting Edge».

Musikk: Coldplay

Bok: «Sagaen om Isfolket» (totalt undervurdert leselektyre).

Matrett: Mango Chicken.

Drikke: Rød vin.

Hobby: Maler og skriver dikt.

Reisemål: Skottland (min opprinnelse).

Nettsted: https://endringerdesign.wordpress.com/

Hva liker du med å bo i Lillesand? Elsker å bo i Lillesand, her finnes alt!

Hva savner du i Lillesand? Ingenting.