Lillesand by- og sjøfartsmuseum presenterer gamle Lillesand-bilder:
Den gamle uthavnen er motiv for april- bildet fordi det symboliserer at det er vår, og at det nærmer seg sommer.
Brekkestø er en av de gamle uthavnene i Lillesand kommune, sammen med Ulvøysund, Gamle Hellesund og Ågerøya. Også Flørenes og Humlesund er kjente uthavner østover i kommunen.
I Brekkestø har det bodd folk siden 1600-tallet, og helt fra den tid fant seilskutene en lun og trygg havn hvor de kunne overvintre når isen lå tykk i Skagerak. Det har vært tollstasjon der fra 1600-tallet, og gjestgiveri fra 1726. Man måtte ha kongelig bevilling for å drive gjestgiveri på den tiden, og det ga rett til å servere alkohol.
Under seilskutetiden i 1870 årene var det høy aktivitet i Brekkestø. Det hevdes at Brekkestø var en av de aller travleste uthavnene på Agder. Det bodde 300-400 mennesker der. De aller fleste livnærte seg av sjøen. Det foregikk reparasjoner av seilskuter, seilmakerne hadde gode tider, og det samme hadde losene. Det var oppgangstid i uthavnen; handel og fiske ga gode inntekter. Det var egen styrmannsskole, flere butikker, vertshus og til og med egen arrest.
Det var internasjonalt, for man kunne høre at det ble snakket både nederlandsk, fransk, russisk og spansk. Seilskutene kunne ligge tett i tett slik at det var mulig å gå tørrskodd fra Brekkestø og over til Ullerøya.
Men alt tar en slutt, og da seilskutetiden var forbi og dampskipene tok over på begynnelsen av 1900-tallet, ble det stille i Brekkestø. Men ikke så lenge. Kunstnere hadde allerede funnet frem til Brekkestø. Her fant de et sted som minnet om Skagen i Danmark, som de hadde besøkt i 1880-årene.
Christian Krohg (1852 -1925) og hans kone, Oda Krohg (1860 – 1935), leide seg hus på Ullerøya i en årrekke. Her kunne malerne realistisk skildre fiskerne og losene, og deres harde liv på sjøen. Diktere fulgte etter, Nils Kjær skrev sine «Brekkestøbreve», og Gabriel Scott beskriver det ensomme livet til fiskeren Markus i Kilden. Brekkestø blir kjent, og både skuespillere og journalister finner veien dit.
Turismen overtar for skipsfarten. Det melder seg behov for overnattingssteder, for nå vil også middelklassen i de store byene til Brekkestø. 6 pensjonater etableres, 4 i Brekkestø og 2 på Mæbø.
Grethe Othilie Hegland Gullaksen er vokst opp på Brekkekjær Pensjonat, som foreldrene drev. Hun forteller at april var en svært hektisk måned for da skulle rom, hytter og hage klargjøres for innrykk.
Pensjonatgjestene kom fra Oslo, Stavanger, Bergen og Kristiansand. Familier ble ofte boende hele sommeren, og prisen var i starten kr 6,50 pr døgn pr person - for kost og losji. Det var opp mot 120 gjester om sommeren som hadde tilknytning til Brekkekjær. En del måtte det leies rom til i nærheten.
Roald Nielsen forteller at han, fra han var ung gutt, ble dradd inn i driften på Brekkestø pensjonat, som hans foreldre drev. - Vi jobbet oss omtrent i hjel på den fineste tiden av året. På det meste hadde vi 40 gjester. Vi hadde ikke rom til alle så vi måtte leie rom, men de spiste hos oss. Jeg kan godt forstå at min far sa at «om sommeren eksisterer vi, resten av året lever vi», sier Roald Nielsen.
Pensjonatene har forsvunnet, og hotellprisene gjør det umulig å bo på hotell en hel sommer. Nå har i stedet mange anskaffet seg hytter i Brekkestø, mens andre leier seg hytter. Stadig flere kjøper seg bobil som et alternativ. Det betyr at Brekkestø fortsatt er flittig besøkt. Den gamle uthavnen lever i beste velgående, og forteller historien om en svunnen tid til nye generasjoner.
Emma Elisabeth Vennesland
