Det var aktive kvinner med stort samfunnsengasjement som vi kan takke for at gravkapellet ble bygd. De viste stor dugnadsånd, og de tok ikke nei for et nei. Gravkapellet ved Vestre Moland kirke ble innviet i juli 1937. Men det tok 14 år fra ideen om gravkapell ble reist til bygget stod ferdig.
I artiklene jeg skriver, møter jeg av og til min egen familie, slik jeg gjør i denne artikkelen. Emma Vennesland, min farmor, reiste i 1923 spørsmålet om å bygge et gravkapell i tilknytning til Vestre Moland kirke. Hun var ett av tre medlemmer fra Vestre Moland kommune i «Hjemmenes Vel» (senere Husmorlaget). Kapellsaken ble i 14 år en fanesak for den aktive foreningen.
Kapellsaken var oppe til behandling i kommunestyrene i Vestre Moland og Lillesand i oktober 1923, men møtte liten tilslutning der. Ifølge Lillesands-Posten var begrunnelsen kommunenes vanskelige, økonomiske stilling.
I oktober 1927 dukket kapellsaken igjen opp i Lillesands-Posten. Ifølge avisen hadde det fra flere hold vært fremmet ønske om å ha et gravkapell. «Hjemmenes Vel» var offensive, og hadde valgt en byggekomite. Komiteen ville sette i gang pengeinnsamling, og ha kveldsunderholdning i Lillesand kirke for å samle inn midler, skriver avisen.
Også i 1927 ville verken Vestre Moland eller Lillesand kommune ta noe økonomisk ansvar for oppføring av gravkapell. Ifølge Lillesands-Posten sa de to kommunene i november 1927 at dette i tilfelle måtte skje med frivillig, innkommende pengebeløp. Gjentatte henvendelser fra «Hjemmenes Vel» til Vestre Moland og Lillesand kommune førte ikke frem. Det er først etter at foreningen hadde skaffet tomt, og samlet inn 4.000 kroner at den får tilslutning fra kommunene om bygging av nytt gravkapell.
Man kan spørre seg selv hvorfor det var et sterkt ønske om å bygge et gravkapell ved Vestre Moland kirke. Emma Vennesland, som først reiste dette spørsmålet, var opptatt av høytid og verdighet rundt en begravelse. Fosbæk Bruk var distriktets eneste sagbruk og høvleri og en stor arbeidsplass, med over 50 ansatte på 1920-tallet. Jeg har blitt fortalt at min farmor engasjerte seg i planleggingen av gravkapell av omsorg for sagbruksarbeiderne og deres familier.
For på 1920-tallet var boforholdene annerledes enn i dag. Mange generasjoner bodde under samme tak, barneflokkene var store, husene små og med dårlige sanitære forhold. Det var dårlige tider i Norge, og økonomien skral for mange lokalt.
Når en av familiens kjære døde, førte mangel på kapell til at kistene ble stående hjemme inntil begravelsesdagen. Dette var en belastning for familiene, som måtte leve sine daglige liv med kistene i stuen. Om sommeren var dette ekstra ille, og da hendte det at kistene ble satt ut i uthusene eller i friluft.
I juli 1937 ble gravkapellet innviet, og med det ble gravskikkene i Vestre Moland og Lillesand endret. Det ble slutt på skikken med å la de døde ble liggende i hjemmet inntil begravelsesdagen. Fra da av ble avdøde enten begravet fra kapellet, noen fra Frikirken, noen fra Vestre Moland kirke, og fortsatt enkelte fra sine hjem.
Når jeg passerer gravkapellet i dag, ser jeg alltid opp på det lille blyinnfattede vinduet over døren på kapellet. Vinduet er en gave fra min farmor, og vitner om hvor viktig det er å se nærmiljøets behov, og gjøre noe med det. Gravkapellet er også et symbol på hvor viktig det er med dugnadsarbeid og frivillig innsats. Slik var det da, og slik er det i dag.
Emma Elisabeth Vennesland
Kilder: Lillesands-Posten 1923, 1927, 1937 og artikkel Vestre Moland Historielags årsskrift i 2002/2003: Gravkapellet ved Vestre Moland kirke av Anne Marta Svendsen
Om ferga, nazibroa som ble revet, og ubåthangaren som reddet den nye broa
1954 – tidenes snøår i Lillesand
Norges 8. eldste seilforening
Da Rådhuset brant
Badehuset på «Tuden»
Ketil Moes plass - Lillesands Tullinløkka