LIL startet med å bare invitere gutter til fotballtrening relativt uorganisert rundt 1971, men det tok mer fart når det nye anlegget på Holta åpnet i 1972. Da ble det organisert såkalte 11 lag, hvor gutter gjerne i alderen fra 7-8 år til 12-12 år ble inndelt i A. B, B og D lag, selektert primært ut fra ferdighet. Ikke alder, skole eller kameratskap, for å si det slik. De «beste» var på A-laget. De «nest beste» på B-laget osv. Noen vil hevde at dette var da voldsomt, men slik var det bare!
LIL
Hvert lag hadde en lagleder eller trener. Det var gjerne en pappa til en av de på laget.
Han var både fagmann, administrator og hadde en meget viktig oppgave. Han tok ut laget. Det ble meddelt på en lapp på en blå oppslagstavle på Bendixen Sport, hvor man 2-3 dager før hjemme eller bortekamp, kunne se hvem som skulle være med eller ikke til kamp. Når og hvor oppmøte. Dette var pre internett, for å si det slik!
To treninger organisert i uka på Holta var normen pluss en kamp. Og til bortekampene kjørte de foresatte.
Fri lek
Men det var ikke på disse treningene må lærte og spille fotball, finne lidenskapen og bygge kameratskapet!
Nei, det var i møte med den frie leken, på skolen og i fritiden. Den uorganiserte fotballen, som vi guttene skapte selv, uten voksenpersoner til stede. Det var vår himmel!
Spill på løkka, eller løkkefotball. Det ble det kalt, og det var verdens morsomste aktivitet. Hver dag, timevis, svette, gøy, spenning, læring og masse glede! Ut etter skolen. Til langt på kveld. Helt til mødrene våre måtte ha oss hjem til middag eller kveldsmat. Da var dagens lek over, så var det å gå til sengs og drømme om nye kamper neste dag! Som gjerne startet på skolen i friminuttet før første time. Dagen var satt.
TV-stjerner
Fotball-interessen på 1970 tallet, var fantastisk. Tippekampen var innført på NRK i 1969, og de som vokste opp da, ble fort engasjert i og svært opptatt av engelsk fotball, engelske lag og ikke minst en rekke av da-tidens fremst fotball-profiler.
Dette tok vi 8-9 åringer med ut på løkkene og skolegården. Vi drømte vi spilte for Liverpool, Leeds, Manchester United, Wolves eller Stoke. selv valgte jeg Middlesboro som min klubb.
Svært mange drømte også om at vi Var Kevin Keegan, da-tidens stjerne i Engelsk 1. divisjon. En ekte super-helt. Kledd i rødt fra topp til tå og spiss på Liverpool. Vi forsøkte å kopiere hans ferdigheter og fakter. Han var en rollemodell og satt en standard.
Løkkeliga
I skille mellom aktivitet i LIL på Holta, oppstod en HYBRID – en organisert – uorganisert fotball -kanskje en selvmotsigelse? Ligaspillet på løkka!
Hvorledes? Ja, vi laget en egen, privat LIGA på løkkene i lillesand hvor ulike bydeler, gater og områder av byen laget sine egne lag, og spilte mot hverandre. En av gutta ble kaptein, bestemte og samlet inn noen kroner ved behov for oss alle, mest med tanke på å kjøpe en pokal eller to som bevis på at lagene vant trofeer.
For oss som både deltok som spillere, men også som administratorer, var dette en spennende og ikke minst utviklende tid. Det gjorde oss til ledere. Vi lærte og stå foran. Vi fikk selvtillit og stolthet.
Både på løkka og utenfor. Fordi dette var en tidlig «opplæring» og skolering inn mot å skape, utvikle og skape noe innen fotball! Jeg er helt overbevist om at jeg ikke ville fått en langt karriere i fotballens tjeneste om det ikke var for disse formative årene i Lillesand!
Dette er minner fra en svunnen tid -men også en tid mange i min alder og eldre vil huske med stor glade. Derfor ønsker jeg og dele dette, når jeg snart skal gå inn i evigheten. Så ikke andre glemmer denne fantastiske tiden. En tid vi er i ferd med å miste nå 50 år etter.
Fotballen former
Fortsatt er mine beste venner og kompiser de jeg spilte fotball med på 70 og 80 tallet. Fotballens styrke er bare helt enorm! Jeg skylder sporten nesten alt for ett godt liv.
Den har tatt meg over hele verden. Jeg har vært på fotballkamper over alt, møtt smått og stort av fotballspillere og fotballtrenere. Hatt opplevelser i VM og EM sluttspill, sett landskamper og NM finaler i alle år.
Men det er møtene med menneskene i fotballen som har rørt meg mest og gitt meg mest.
Ikke minst møtene med min helt, Kevin Keagan. Hvilken mann og karakter! Sist nå i Mandal i 2022. Jeg er stolt over å kunne kalle han en av mine venner. Slik sluttes sirkelen tilbake til 1970 tallet.
Men minnene er sterkere enn noen gang. Og stoltheten over den fotballen som tilbudt av LIL og på løkkene i Lillesand den gangen, er definitivt ikke slukket.
Vi var privilegerte, men vi hadde også ambisjoner. Og turte og drømme. Det strakk oss. Og det behøves. For vi var fra Lillesand, men ville likevel noe mer. Og fotballen var verktøyet vårt.
Teddy Moen
En av dem som spilte på løkka i Lillesand på 70-tallet!
Utnevnt til æresmedlem i barndomsklubben
Lillesand IL er min havn
Rørende hyllest av Teddy Moen på Fotballtinget
Trenerlegende til kreftsyk Moen: – Neste jobb jeg tar, skal du være med på